Ola Borten Moe uttalte nylig at klimapoltikken var galskap satt i system. Galskap er et tøyelig begrep, og her ser vi nøyere på en liten flik av uredelighetsdelen av klimagalskapen. Kjernen i dag er forskning fra Nikolov og Zeller som sannsynligjgør en mer omfattende temperaturmanipulasjon enn det som er kjent fra før.

Uredelig kommunikasjon

Den uredelige kommunikasjonen fra politikerne som styrer FNs klimapanel har vært tydelig siden opprettelsen av klimapanelet, og narrativet om at klimapanelet oppsummerer forskningen på klimaendringer, her er Miljødirektoratets norske versjon anno 2024:

Panelet sammenstiller klimarelevant vitenskapelig litteratur om blant annet klimaendringer, virkninger og ulike typer tiltak for klimatilpasning og reduksjon av klimagassutslipp til atmosfæren.

Miljødirektoratets nettsted, om FNs klimapanel

Som vanlig er det mest interessante det om er utelatt. IPCCs rolle eller mandat er gitt i deres «Principles Governing IPCC work»: 2. «The role of the IPCC is to assess on a comprehensive, objective, open and transparent basis the scientific, technical and socio-economic information relevant to understanding the scientific basis of risk of human-induced climate change, its potential impacts and options for adaptation and mitigation.»
Ordet «human-induced», menneskeskapt i norsk oversettelse blir altså borte på veien til befolkningen. Ikke bare i Norge, men i de fleste eller alle vestlige land. Her legger vi merke til to forhold: først at IPCC ser på menneskeskapte klimaendringer som en selvfølge, og at IPCC neppe vil være organisasjonen som påpeker at slik endringer ikke er et problem, og at IPCC hele veien kommuniserer klima i apokalyptiske ordelag

IPCC forlater vitenskapen

Mens IPCCs første rapport fra 1990 (WG1) klar påpeker at det ikke kan påvises at mennesket påvirker global temperatur, og at en analyse i samme rapport peker på 2040-årene som første tidspunkt vi vil kunne se menneskets påvirkning (forutsatt fortsatt oppvarming som i årene fra 1976), så er lite eller intet av dette å finne i media eller på politikernes skrivebord.

Situasjonen i 1995 var uakseptabel for politikere som hadde klima som sitt eksistensgrunnlag, og viktigst av disse var USAs visepresident Al Gore. Disse trengte en klimakrise mens de var på høyden av sin karriere, og ikke en gang i 2040-årene. Dermed presset USA gjennom endringene til venstre i IPCCs andre hovedrapporten, til tross for unison vitenskapsmotstand. Jfr Klimanytt 264 og KN83 Igjen var det viktigste utelatt, at stedet man skjelnet vår påvirkning var inne i en klimamodell.

Manipulasjon – «a major deception»

Fysikerne Frederick Seitz, president i USAs nasjonale vitenskapsakademi protesterte i dette oppslaget i Wall Street Journal, 12.juni 1996 på denne typen bevisst manipulasjon. Enden på visa dengang var at ledelsen i IPCC klargjorde at når politikerne og forskerne i IPCC var uenige, så var det politikerne som hadde det siste ordet. Forøvrig mente samme IPCC-ledelse at politikerne ikke vill ha godkjent andre formuleringer enn den vedtatte.

Senere fulgte skandale på skandale i hovedrapportene, hvor alt som ikke støttet narrativet ble gradvis utrensket fra hovedrapportene. Sammendragene av og for politikerne og pressemeldingene var hele tiden grovt alarmistiske ift vitenskapen i WG1.
Hockeystick-bedrageriet skapte såpass oppstyr at IPCC ble nødt til å granske seg selv, i regi av IAC, paraplyorganisasjonen for verdens vitenskapsakademier. IAC fikk selvfølgelig ikke lov til å granske IPCCs klimavitenskap, men det de fant var ødeleggende for IPCCs omdømme, for de som var villige til å lese. På Stortinget var det ingen som tillot seg å tvile på budskapet fra en ufeilbarlig FN-oranisasjon. At EUs politikere var like klimareligiøse som Al Gore gjorde det bare lettere for styringspartiene Ap og H å ensrette sine folk.

IPCC – politisk og uredelig

Her er noen av funnene fra IAC-rapporten i 2010, se Klimanytt 167 for prof. Ellestads omtale.

• Manglende vitenskapelige prosesser
• Manglende usikkerhet og formidling av denne
• Sammenblanding av eksterne og interne roller
• Sammenblanding av vitenskap og politikk
• Ingen form for kvalitetssikring
• enkelte hovedforfattere «er åpenbart ikke kvalifisert»
• «Alle (klimapanelpersonellets) beslutninger er politiske fremfor vitenskapelige»

Når startet datajuksteringen?

Vi vet at Ben Santer valgte vekk data som ikke passet narrativet, da han argumenterte i 1995 for at vi kunne skjelne vår påvirkning. Hadde han tatt med alle dataene, ville det ikke være påvirkning. Og vi vet fra Climategate-skandalen (se Klimanytt 267) at toneangivende forskere fra IPCC-leiren oppførte seg lite vitenskapelig og diskuterte hvordan man kunne jukstere historiske temperaturdata. Et betydelig antall eposter gikk i kopi til Bjerknessenteret som hadde en lederrolle når det gjaldt både å manipulere politikere og media i Norge, og ikke minst i den påfølgende hvitvaskingskampanjen. IPCC-leirens norske aktører gikk ikke av veien for å hevde i media eller på åpne møter at de som kritiserte FNs klimapanel var folk som trodde jorden var flat.

Vi ser i figuren under hvordan forskerne diskuterte å jukstere «the blip», altså havtemperaturen rundt 1940, den var i likhet med landtemperaturen på samme tid, ikke i samsvar med narrativet, for alle kunne jo se at vår CO₂ ikke kunne være en dominerende klimadriver når temperaturen gikk ned til 1975 mens utslippene økte. Til høyre landtemperatur fra NCAR (publisert i Newsweek), se Klimanytt 336 for en lignende figur fra USAs nasjonale vitenskapsakademi.

Narrativet fra IPCC-leiren omfatter også å fortie alle referanser til den klimavitenskapelige konsensus på 1970-tallet og langt inn i 1980-årene, om at kloden var truet av en drastisk global nedkjøling som ville føre til en ny istid.

Kan vi stole på temperaturdata fra HadCRUT?

Det har lenge vært tvil rundt dette datasettet, både på grunn av tvilsom etikk hos en del involverte forskere, og fordi det til stadighet tukles med dataene. Prof. Humlum har på Climate4you.com klassifisert alle datasettene for global temperatur i gruppene 1 til 3, hvor UAHs satelittdata er førsteklasses kvalitet, med HadCRUT som mindre pålitelig (klasse 2), men noe bedre enn klasse 3 hvor man finner GISS, som under vignetten NASA presenteres i gammelmedia som sannheten om global temperatur.

Men hva om HadCRUT1 dataene allerede var manipulerte/juksterte før første publisering i 1994?

Publisert forskning fra Ned Nikolov og Karl Zeller fra 2022 viser til solforskning (Yuan 2021) som viser at mellom 1962 og 1983, i en SSR-basert (Surface Solar Radiation) temperatur rekonstruksjon, viser dataene en bratt global nedkjølingstrend på -1.3 K/tiår for 1970-årene. Dette er drastisk ulikt både det nyeste HadCRUT5 og de andre beslektede datasettene. (merk at datasettet GHCN (Global Historical Climatology Network) for global temperatur, er grunnlaget for både HadCRUT, GISStemp og NOAA).

Nedkjølingstrenden på -1,3K er også vesentlig kraftigere enn den oppvarmingstrenden på 0,26 K/tiår, som vi ble skremt med av IPCC-leiren. Den oppvarmingen opphørte så tidlig som i 1998, noe IPCC ikke offisielt innrømmet før i 2013-rapporten.

Manglende kvalitet i GHCN påvirker altså disse tre datasettene og kommer i tillegg til direkte manipulasjon. Nikolov og Zeller konkluderer:

researchers in charge of the HadCRUT dataset have likely removed the 1962 – 1983 cooling episode from the records before the publication of HadCRUT1 in 1994 in an effort to hide evidence contradicting the UN Resolution 43/53 from 1988,

Nikolov og Zeller, Juli 2022.

Nikolov og Zeller omtaler manipulasjonen som et hypotetisk scenario, hvor x antall (IPCC-lojale) forskere simpelthen har løst problemet med den uønskede nedkjølingen fra ca 1940 ved å fjerne den fraHadCRUT-datasettet før det opprinnelig ble publisert i 1994.

1985 og 1992-93 er i figuren over årene med lavest absorbert solinnstråling, og vi finner igjen de samme to årene i UAH-datasettet, med de kaldeste avvik fra normaltemperaturen. Dermed styrkes konklusjonen fra Nikolov og Zeller.

Hvis Nikolov og Zeller har rett, så varte altså «The Grand Hiatus» som denne kuldeperioden offisielt omtales som i IPCC-kretser mye lengre enn vi er blitt fortalt. Ikke til ca 1975/76 men minst til 1982.