Av Kjell Schevig, gjesteskribent

Visste du at Parisavtalen fører til en økning av CO₂-utslipp, og at landene som har signert kan øke utslippene så mye de selv ønsker frem til 2030?

Parisavtalen godkjenner at Kina kan øke utslippene sine med 450 %, og Kina slipper allerede ut like mye CO₂ som EU og USA til sammen. Det er bare de vestlige landene som har forpliktet seg til å redusere CO₂-utslippene. Asia, Afrika og Latin-Amerika har frikort til å slippe ut så mye de vil. CO₂-utslippene flyttes derfor bare fra Vesten, til de landene som bygger flere kullkraftverk.

Norge og EU kutter mest
Etter at stålindustrien i England ble lagt ned, oppnådde EU en reduksjon av CO₂-utslippene sine. Men India kunne trygt ta over stålproduksjonen, fordi de har signert Parisavtalen med en utslippsøkning på opp til 445 % fram til 2030 (alle prosenter er regnet fra 1990-nivå, også Norges planlagte reduksjon på 55 %).

India vil om få år alene slippe ut mer CO₂ enn alle EU-landene til sammen. EUs planlagte reduksjon på 40 % vil på kort tid bli spist opp bare av Indias økning.

Problemet er at det ikke bare er CO₂ som flyttes til Asia. Arbeidsplassene og velstanden følger også med på lasset. Norge har ikke så mange industriarbeidsplasser igjen å miste, men vi vil merke både i handel og turisme at landene omkring oss blir fattigere.

Hva regnes som nasjonalt utslippsmål?
Norske politikere og journalister forteller oss stadig at bare vi innfrir våre forpliktelser til Parisavtalen, så vil makthaverne kunne kontrollere klimaendringene, som om de har hånden på en verdens-termostat (togradersmålet). Men problemet er at ingen har kontroll på hvor mye CO₂ som går opp i atmosfæren, og det foregår ingen faktisk reduksjon, bare flytting av utslippene.

Det finnes heller ingen øvre grense i avtalen for hvor mye et land kan slippe ut. Vietnams nasjonale utslippsmål er + 1 100 prosent. I dag slipper Vietnam ut fire ganger mer CO₂ enn Norge. Om Vietnam ender opp med å slippe ut mer enn målet, så får det ingen konsekvenser. Det finnes nemlig ingen straff eller sanksjoner til de landene som ikke når målene.

Hvorfor vet ikke folk hva Parisavtalen går ut på?
Pressestøtten har økt betydelig i Solberg-regjeringens periode. Norske journalister er i praksis statsansatte siden det ikke finnes økonomisk grunnlag for dem alle. Parisavtalen er hjertebarnet til både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, så uansett hvem som blir statsminister ved neste valg, vil ingen bite hånden som betaler lønningene deres.

Politikere og medieaktører elsker dessuten kriser. Kriser gjør journalister og redaktører ekstra betydningsfulle, og folk som er redde er for makthaverne lette å kontrollere. «Klimakrisen» er således deres perfekte krise, fordi den tar aldri slutt.

Skinndebatter og iscenesettelser
Media og politikere har en felles interesse i å kontrollere befolkningen med frykt. Men dersom det norske folk får vite hva som egentlig står i Parisavtalen, vil frykten gå over i sinne. Derfor må de fortsette sitt narrespill, og det er bare mulig dersom de kontrollerer mediene.

Det er alltid de samme folkene som stiller opp når det grønne skiftet skal diskuteres. Kritiske røster er unisont bannlyst i norsk presse. NRK og TV2 vil aldri ta sjansen på at en ny debattant plumper ut med faktisk informasjon eller kritiske spørsmål. Vi er vitner til rene iscenesettelser, hvor alle debattdeltagerne er enige.

Hva skjer etter 2030?  Får vi en ny tulleavtale som iscenesettes som en kjempesuksess?  Vil vi på nytt bli fortalt at vi deltar i en dugnad hvor alle verdens land drar i samme retning? Jeg tror dessverre det. Det er så mye penger og makt i spill, at dette teateret må bare rulle videre.