Roger Pielke har beskrevet deler av prosessen med å konstruere neste generasjon modellerte baner eller scenarier for framtiden, og igjen går den store striden på hvorvidt scenariene skal være troverdige, basert på definerte sosioøkonomiske premisser, eller om de skal mangle enhver troverdighet og bare brukes til å skremme befolkningen i vestlige land. Vel så viktig, hvilket fagmiljø prøver å diktere scenarievalgene?

Flat-jord forskning

Modellering skjer på seriøse premisser i industrien og på mange vitenskapelige fagfelt. Hovedgrunnen til den utbredte vitenskapelige skepsis til (les avvisning av) klimamodellene IPCC bruker, er at de alle er basert på de uriktige forutsetningene at bare menneskets utslipp kan påvirke klima, og at vanndamp kun påvirker som en forsterkning av CO₂. Sol, måne, skydekke, havstrømmer og alt det andre er uten signifikant betydning hos IPCC, mens de alltid har vært klare på at fremtidige klimatilstander ikke kan modelleres.

Dette merkverdige miljøet av klimaforskere (Earth System Modellers) har i takt med økte bevilgninger delt seg i flere ekspanderende ‘flat-jord-samfunn’, Earth System Models (ESMs), General Circulation Models (GCMs), Climate Models of Intermediate or Reduced Complexity (CMICs) og Simple Climate Models (SCMs).

Scenarier designet for å skremme

Første generasjon scenarier for år 2100 (SRES-rapporten 2000) var frakoblet virkeligheten og manglet antagelse av sannsynlighet, til tross for at intensjonen var koblinger til virkeligheten, I neste runde (AR3-5) ble de erstattet av 4 nye «Representative Concentration Pathway», RCP scenarier. Disse manglet kobling til sosio-økonomiske forhold som befolkningsvekst og økonomisk vekst, men IPCC manipulerte media ved å beskrive det mest useriøse scenariet (RCP8.5) i sammendraget for politikere som «most likely». Dette ble raskt til «business-as-usual» scenariet i media, med ca 90 % av samlet omtale. RCP2.6 som var alene om å ha en viss kontakt med virkeligheten ble nesten totalt ignorert.

RCP8.5-scenariet, hvor alle land var blitt fattige, hvor energimiksen bestod nesten bare av kullkraft, hvor kullkraftverkene fortsatte å produsere CO₂ og energi til tross for at mange av dem forlengst var druknet av et galopperende havnivå, hvor befolkningen økte langt utover FNs mest pessimistiske prognoser, og hvor det var blitt opptil 5 grader varmere, var dystopisk og ypperlig designet for å skremme. Det inneholdt estimat for et CO₂-nivå i 2300 på 2000 ppmv, altså mer enn en 5-dobling fra 2013! Svært få mediefolk i vestlige land som skrev om klima lot være å skremme befolkningen med RCP8.5.

Det segmentet av Klimakirken som fylte arbeidstiden med modellering var svært misfornøyde både med den nye definisjonen av plausibel utvikling og spesielt med degraderingen av RCP8.5, til tross for at de i AR6-rapporten fikk et nytt SSP8.5 å manipulere med. Av de 4 nye «Shared Socioeconomic Pathway» var både det høyeste og det laveste (SSP2.6) nær identisk med de gamle profetiene. Disse miljøene (Earth System Modellers) akter nå ifølge Roger Pielke ‘å servere oss gammel vin i nye flasker’, og man forstår lett hvorfor dette skjer.

Gammel vin i nye flasker?

Det er for mange selv i IPCC-leiren utenkelig i 2024 å gjenta feilen med å koble plausibilitet fra scenario valg og prioriteringer? Men nei, det er akkurat dette ESM-modellørene foreslår (Meinshausen et al 2024): en ny famile med «Representative Emissions Scenarios». Den tilhørende bokstavsalaten blir da REP.

I neste hovedrapport (AR7) fra det mellomstatlige IPCC-byråkratiet får vi REP2.0 som laveste scenario og REP7.0 som det høyeste. I midten REP4.5 som også er varmere enn med uendret klimapolitikk. Tallene i scenarienavnet er igjen assosiert med hvor mye oppvarming våre utslipp i hvert scenario skal gi kloden, målt i Watt/m². Hvor usannsynlige de enkelte scenariene er skal vi ikke få vite, og dette vil altså igjen åpne for mer klimaskremming.

Roger Pielke jr. gjør oss nå oppmerksom på at klimapolitikken spikres for de kommende tiårene av en ESM-gruppe på et særdeles snevert fagfelt. Og uten at gruppen har signifikant kompetanse på de viktigste klimafagene (fysikk, biologi, geokjemi etc).

Disse modellørene ønsker IKKE å vente på at andre fagfelt eller de statlige delegasjonene som indirekte styrer IPCC skal vurdere troverdighet eller koblinger til sosioøkonomiske forhold. Klimapolitikken skal med de 4 REM-scenariene styres av en ekspanderende ESM-gruppe som har et økende behov for våre penger.

Dette ESM-miljøet har også selv definert at det laveste og det høyeste scenariet skal prioriteres, til tross for at disse har minst troverdighet og svakeste koblinger til virkeligheten. Hvis vi tar utgangspunkt i Ola Borten Moes klare uttalelse om at ‘klimapolitikken er galskap satt i system’, så kan dette segmentet med klimapolitikk med rette omtales som at det er de innsatte på galehuset som nå styrer klimapolitikken.

Finnes det noen saklig grunn til at Norge skal fortsette å delta i arbeidet med AR7-rapporten utifra uriktige premisser og et IPCC-mandat som neglisjerer naturlige klimaendringer. Burde ikke heller Norge bevare velferdstaten ved å trekke seg fra Paris-avtalen og hele FNs klimarammeverk?