Utdrag fra Ole Humlums GWPF-rapport «The State of the Climate 2023», som gjør det tindrende klart at vårt naturlige klima oppfører seg som forventet, at alt vi kan observere er normalt og at det ikke eksisterer noen synlige tegn på noen klimakrise. Rapporten gjennomgår observasjoner i naturen i 2023, og viser klart hvordan virkeligheten ikke samsvarer med skremslene vi får fra mediene og politikerne. Vi anbefaler våre lesere å laste ned og lese rapporten.

Humlums oppsummering av 2023

Det globale klimasystemet er komplekst, og involverer sol, planeter, atmosfære, hav, land, geologiske prosesser, biologisk liv og komplekse interaksjoner mellom dem. Mange komponenters gjensidige kobling er fortsatt ikke fullt ut forstått eller kanskje ikke engang anerkjent. Å tro at en mindre bestanddel av atmosfæren (CO₂) kontrollerer nesten alle aspekter av klimaet er naivt og fullstendig urealistisk. Globalt klima har holdt seg i en tilnærmet stabil tilstand innenfor visse grenser i millioner av år, men med viktige variasjoner over perioder fra år til århundrer eller mer, men globalt klima har aldri vært i en fullt ut stabil tilstand uten endringer. Moderne observasjoner viser at denne oppførselen fortsetter i dag; det er ingen bevis for en global klimakrise.

Noen enkle klimafakta

• Lufttemperatur er den høyeste målt i 3 ulike datasett (fra 1850/1880/1979). Seneste oppvarming er asymetrisk og begrenset til landareal på nordlige halvkule
• Arktisk temperatur har økt siden 1979, mens Antarktisk temperatur har vært stabil
• Siden 2004 har havenes øverste 1900 meter opplevd en oppvarming på 0.037°C. Sterkest oppvarming var i øverste 100 m ved ekvator, hvor solinnstrålingen er sterkest
• Stormer og tropiske stormer varierer over tid, men det er ingen trend mot høyere eller lavere verdier
• Global havis utbredelse er godt under gjennomsnittet siden 1979, men har siden 2018 muligens vist små tegn til å øke.
• Siden 2004 har nordlige hav (55–65°N) vist en gjennomsnittlig klar nedkjøling i de øverste 1400m.
• Global nedbør varierer sterkt mellom tropiske og tørre regioner, og fra år til år eller tiår til tiår, mens det siden 1901 ikke har vært noen klar samlet trend.

Administrativ oppvarming

Humlum omtaler igjen den omfattende administrative jukstering som foregår i enkelte datasett for temperatur, og i særdeleshet GISS-temperaturer, som enkelte medier (NRK) foretrekker å bruke i sine klimaskremsler. Humlum skriver (side 11, nederst): «The administrative uplift to the global surface air temperature (GISS) from January 1915 to January 2000 has grown from 0.45°C (as reported in May 2008) to 0.67°C (as reported in January 2024).»
Dette betyr at ca halvparten av all global oppvarming mellom 1910 og 2000 ikke eksisterer i rådataene, men er lagt til senere av GISS-ansatte, ved i hovedsak å kjøle ned årene mellom 1900 og 1970 og varme opp årene før og etter dette.
Humlum konkluderer diplomatisk mht dette fenomenet, at ikke alle datasett for temperatur kan ha samme vitenskapelige verdi.

Drivhusgassene

Rapporten omtaler disse gassene på sidene 20-22, og som naturlig i en vitenskapelig rapport starter han med den viktigste av disse: vanndampen. Vanndampen påvirker i et vesentlig større del av spekteret enn det CO₂ gjør, og utgjør en vesentlig større del av atmosfæren. Humlum kvantifiserer ikke vanndampens viktighet ift de øvrige drivhusgassene, men andre steder finner vi at den utgjør (med skyer) 90-95% av energitransporten i atmosfæren.
Der vanndampen ifølge IPCC-leiren skal påvirke sterkest, er ovenfor 9km høyde i atmosfæren, siden den ifølge IPCC-narrativet også skal forsterke CO₂-effekten der over tid, og dermed skal dette bli første sted hvor vi skal kunne observere den påståtte teoretiske effekten av mer atmosfærisk CO₂.

Men Humlums data viser klart en synkende trend for spesifikk fuktighet, og han viser interessant nok til en Fourier-frekvensanalyse som viser at noe påvirker vanndampen over en periode på 35 år. I mellomtiden, i påvente av at CO₂-mirakelet skal manifestere seg i troposfæren, kan vi enten forholde oss til IPCC-leirens alt for varme klimamodeller som vikarierende bevis, eller vi kan lese i 1990-rapporten fra IPCC at denne effekten egentlig ikke skal være påvisbar før i 2040-årene, og da under forutsetning av at den globale oppvarmingen (0,26C/tiår fra 1976-1998) skulle fortsette istedet for å opphøre i 1998.

Om CO2 skriver Humlum kort, at nivået i atmosfæren ved årsskiftet var nær 0,042% (422ppmv), og at dette styrker fotosyntesen og dermed bidrar til gode avlinger i jordbruket.