Fjorårets nobel­pris­vinner i fysikk: – Det finnes ingen klima­krise

John Clauser mottar Nobelprisen i fysikk av kong Carl XVI Gustav av Sverige i Stockholm 10. desember 2022. Foto: Christine Olsson / TT via AP / NTB.

Den amerikanske fysikeren John Clauser, som i 2022 ble tildelt Nobel­prisen i fysikk, sier at pseudo­vitenskap om klimaet har villedet folk, medier og politikere, og skapt en situasjon som truer verdens­økonomien og milliarder av mennesker.

Uttalelsen fra Clauser kommer i forbindelse med at han den 5. mai ble innvalgt i styret for CO₂ Coalition, en ideell USA-basert organisasjon som etterstreber en bedre forståelse av klima­endringene, menneske­hetens rolle i Jordens klimasystem og klima­modellenes begrensninger.

Clauser langer voldsomt ut mot det han nærmest oppfatter som et galehus:

«Folks oppfatning om klimaendringer gjenspeiler en farlig korrumpering av vitenskapen som truer verdens­økonomien og milliarder av menneskers velferd. Villedet klima­forskning har fått spredning i form av en massiv og sensasjons­journalistisk pseudo­vitenskap, som igjen har avstedkommet en rekke andre onder på helt andre områder. Denne pseudovitenskapen har blitt fremmet og utvidet av like villedede markeds­føringsfolk, politikere, journalister, regjerings­etater og miljø­aktivister.»

I virkeligheten finnes det ingen klimakrise, sier han:

«Etter min oppfatning finnes det ingen reell klimakrise. Det finnes imidlertid et høyst reelt problem med å skaffe en anstendig levestandard for den store befolkningen i verden, og med det en tilhørende energikrise. Denne blir helt unødig forsterket av det som etter min oppfatning er feilaktig klimavitenskap.»

John Clauser, som fikk Nobelprisen for sin banebrytende forskning på fenomenet kvante­sammen­filtring, vil gi enda større intellektuell tyngde til organisasjonen, som allerede har mange vitenskapsfolk i sine rekker, kommenterer CO₂ Coalitions styreformann William Happer.

Clauser har tidligere kritisert at Nobelprisen i fysikk for 2021 belønnet arbeid med datamaskin­baserte klimamodeller, og er selv i ferd med å utvikle en klimamodell som tar større hensyn til skyenes rolle i klimasystemet.

Prosessen omfatter det synlige lyset som reflekteres av cumulus­skyer, som i gjennomsnitt dekker halve Jorden. Foreliggende modeller har grovt undervurdert denne responsen fra skyene, som sørger for en svært kraftig, dominerende termostatisk kontroll av Jordens temperatur.

FNs klimapanel (IPCC) erkjenner selv at virkningen av skyene skaper den største usikkerheten ved prognosene fra klimamodeller, men det er ikke gjort særlige fremskritt på dette feltet, kommenterer CO₂ Coalition.

Clauser føyer seg inn i en rekke av fremragende fysikere som har kritisert den overdrevne troen på klimamodeller, som ikke har vært forkastet til tross for manglende prediktiv evne, og dessuten er innbyrdes motstridende. Andre kritikere omfatter Freeman Dyson, Ivar Giæver, Lennart Bengtsson, Franco Prodi, Steven Koonin og William Happer.

Det er liten tvil om at tiden er overmoden for et kolossalt paradigmeskifte innenfor klimaforskningen, men mektige interesser stritter imot dem som vil make science scientific again.