Av Jon Gulbrandsen og Kjell Schevig.

«Klimafornektere» er ifølge ordboken personer som benekter at det foregår en global oppvarming eller at en slik oppvarming skyldes menneskelig aktivitet. Men hva skal vi da kalle FNs nye trendsettere som mener at sola ikke påvirker klimaet i det hele tatt?

La oss kalle dem solfornektere.

For å sette det litt i perspektiv; uten sola ville temperaturen på jorda ha vært rundt minus 270 grader Celsius.  Hvis du er i tvil om dette, så gå ut en varm sommerdag og kjenn etter.  Sola gjennomgår en serie interne aktivitetssykluser, i tillegg til at jorda periodisk endrer bane og vinkel i forhold til sola, slik at solinnstrålingen til jorda varierer ganske mye.

Dette medfører at jorda har vekslet mellom total nedfrysing (såkalt snowball earth) og den reneste tropehage, og det medfører at Sahara med 20.000 års intervaller veksler mellom en tilstand av sandørken og grønn frodig jungel med elver og store innsjøer.

I tillegg foreligger det ny og banebrytende forskning om hvordan klimaet påvirkes av sola, kosmisk stråling og vanndamp i atmosfæren, bl.a. i form av skyer.

Men FNs klimapanel sier i sin sjette hovedrapport at disse variasjonene i solinnstråling ikke har hatt noen effekt på klimaet fra 1750 og fram til dag.  Så hvorfor 1750?  1750 er egentlig begynnelsen på slutten av «den lille istid», som ifølge lærebøkene varte fra 1303 til 1850, og som «skyldtes vulkanutbrudd og variasjoner i solaktiviteten».

Når FN likevel velger seg 1750 som sluttdato for den lille istid, og ikke 1850, så er det antakelig fordi dette stemmer bedre med industrialiseringens spede begynnelse. De vil altså ha oss til å tro at et par kulldrevne spinnerier i Leeds snudde millioner av års klimahistorie på hodet, og at CO₂ plutselig overtok solas rolle som den dominerende klimadriveren.

Men dette forutsetter at CO₂ tidligere har hatt en dominant rolle som klimadriver, og det har det ikke, fordi proxy-data viser enten ingen korrelasjon eller en omvendt korrelasjon mellom CO₂ og temperatur (se figur 1).  Ei heller har noen vært i stand til å vise en positiv korrelasjon mellom antropogent CO₂ og temperatur over historisk tid, uten å bruke modelldata.

Men er ikke CO₂ en klimagass da?  Joda, hvis du sender infrarødt lys inn mot et reagensglass fylt med en eller annen gass (som for eksempel CO₂) så vil temperaturen i glasset øke, inntil optisk metning er nådd.  Men dette er ikke en effekt vi kan måle i atmosfæren.

Men like forbasket hevder politikerne at det for alle tilfellers skyld er best å være føre var, og likevel anta at det er antropogent CO₂ som styrer temperaturen på jorda!

Men er det ikke likevel pussig at tusenvis av milliarder kroner brukes til å redusere CO₂-utslippene våre år etter år, uten at de globale CO₂-utslippene går ned?

Årsakene er flere; 1. Naturen selv oppviser en langt større variasjon i CO₂-utslipp enn hva vi mennesker er i stand til å produsere (figuren over viser CO₂-konsentrasjon i atmosfæren før mennesket eksisterte).  2. Korte perioder med faktisk nedgang i menneskelige CO₂-utslipp, slik som under pandemien, hadde ingen effekt på det atmosfæriske innholdet av CO₂.  3. Paris-avtalen pålegger bare deltakerlandene å holde det de lover, og det de aller fleste deltakerlandene lover er å øke CO₂-utslippene sine, ikke å redusere dem.  4.  Heller ikke norsk klimapolitikk går ut på å redusere CO₂-utslippene, men å flytte dem til utlandet.

Så hvorfor holder vi da på med dette gigantprosjektet, som umulig kan ha noen annen effekt enn å gjøre oss alle både fattigere og dummere?  Det enkle svaret er antakelig at politikere ikke helt forstår hvordan politikk, byråkrati, journalistikk og kapitalkrefter interagerer.

Hypoteser som oppstår i politikken og som vokser i popularitet i de politiske miljøene, blir til slutt nedfelt som programmer hos forskningsbyråkratene, hvor forskere slåss om politisk gunst for å sikre seg forskningsmidler.  Måten å gjøre dette på er ikke å tilby seg å teste politikernes hypoteser, men å gi sin tilslutning til hypotesene, fordi dette alltid er den sikreste måten å skaffe seg forskningsmidler på.  Dessverre tolker politikerne dette som støtte for sine idéer, og de går videre med fornyet selvtillit.  Det neste de gjør er å begrense pressestøtten til ukritiske medier, angripe kritiske medier gjennom statlige sensurorganer og å gi svære beløp i støtte til næringslivsaktører som lover å sette idéene ut i livet.  Og til slutt har det hele utviklet seg til et løpsk malmtog uten bremser.

FNs solfornektelse, med tilhørende klimaindustri, er etter alt å dømme et resultat av en slik prosess.

Det er antakelig for mye forlangt at den jevne politiker skal forstå noe av dette, dertil er seleksjonsprosessen av politikere for snill, men prosessen er så kjent i de vitenskapelige miljøene at den har fått sitt eget navn, nemlig «the gravy train», eller sausetoget om du vil.

Det er ikke bare forskere som reiser med sausetoget – det gjør alle som bygger sin karriere på det, fra politikere og byråkrater, til konsulenter, journalister og næringslivsledere.  Å spore av dette toget er derfor nesten umulig, men på den andre siden vil det gå veldig dårlig for nasjonen Norge og hennes innbyggere dersom ingenting blir gjort.

Mange etterlyser derfor politikere med mot og vett, men slike personer overlever sjelden særlig lenge i politikkens verden.  Men dersom vi radikalt endrer seleksjonsprosessen, så kan det la seg gjøre å finne dem.  Men da må vi våge å se forbi dagens system, hvor de premieres av hemmelige nominasjonsmøter og kameratklubber, og hvor nøkkelen til velgernes tillit går gjennom løgn, bedrag og politiske blendverk.  De bør kanskje heller rekrutteres på grunnlag av intelligens, realfaglig kunnskap og personlige egenskaper – i en åpen prosess.