Med utgangspunkt i en PDF-tekst på 47 sider tar Dr. ing. Ketil Haarstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU-Ås) et oppgjør med klima-lobbyen i et lukket møte med kolleger 14. februar. Ikke uventet faller tidspunktet sammen med Haarstads inntreden i pensjonistenes rekker. Redaksjonen anmelder og viser her små utdrag fra hans utmerkede manuskript. Senere er det mulig Haarstad vi dele sin viten om klima i åpne foredrag.

Haarstad er utdannet ingeniørgeolog med hovedfelt løsmassegeologi, med fag som matematikk, fysikk, kjemi og statistikk i bunnen. Han har kvalifikasjon som professor basert på utdanning, yrkeskarriere (NTH, SINTEF, JORDFORSK, BIOFORSK OG NIBIO). og publikasjoner. Haarstad har også forsket og publisert på klimasensitive gasser.

Teksten er skrevet med omfattende støtte fra Haarstads kolleger og ledere, og for kort å oppsummere klimadebatten heller Haarstad mot professor Lindzen (meteorologi-MIT), at det ikke noe eksepsjonelt med temperaturen hittil og fremtidig. Det samme gjelder havnivåendringer med referanse til Nils Axel Mörner. Sannsynligheten for at det blir kaldere i fremtiden er muligens like høy som at det blir varmere.

Ankepunkter

I klodens vannsyklus finner Haarstad det første ankepunktet mot det ensidige fokuset på CO₂ som den dominerende driver av klimaendringer. Evapo-transpirasjon er fagutrykket for fordampning, der første ledd står for fordampning fra fysiske objekter som vannflater, jord/sand, død vegetasjon og våte steiner, mens siste ledd er plantenes fordampning av vann, i hovedsak fra bladene fordi planten må holde spalteåpningene åpne for å ta opp CO₂. Fordampning er utrolig viktig for klimaet, men er ignorert i klimadebatten.

Haarstad bekrefter betydningen av vannets kretsløp og dermed CO₂s ubetydelige rolle ved jordoverflaten når han skriver (side 10) at «Det medgår nesten 7 ganger mer energi til å fordampe vann enn til å smelte is.» Opplysningen om at 120 mm fordampning fra havet er opphavet til ny nedbør på land, og at «Vindturbiner til sjøs og langs kysten vil redusere denne transporten kWh mot kWh og tørke ut kontinentene og varme dem opp.», er interessant for vindmølledebatten, hvor økt uttørkning og oppvarming av kystområdene later til å være helt ignorert.

Vindmøllene som bygges fordi vi skal få utslippsfri energi, slik at den påståtte men ikke observerte oppvarmingen fra vår CO₂ ikke skal finne sted, bidrar altså ifølge Haarstad selv til oppvarming.

Med CO₂ og drivhuseffekten ramser Haarstad opp de samme innsigelser som man finner i den internasjonale klimarealist-retningen i klimaforskningen. Ingen krise kan måles, bare modelleres og med stor usikkerhet i upresise modeller, vanndamp overdrevet som forsterkningseffekt, svak forståelse av skyer. Alt dette er kjent for våre lesere fra før, så vi lar Haarstad kort oppsummere:

CO₂ ser ikke ut til å være en klimaregulator fra naturens side, sammenlignet med vann. Jordens klimasystem regulerer IR-stråling fra bakken først og fremst via vanndamp og skyer. En reduksjon av menneskelige utslipp av CO₂ med enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser og tap av velferd, er lite hensiktsmessig av flere grunner

Dr. ing. Ketil Haarstad, side 13, En varslet klimakrise som ikke kom.

Metodekritikk

Haarstad påpeker at troverdige alternative forklaringer som fremsettes (mot IPCC-narrativet) fortjener større oppmerksomhet i den faglige debatten, og det er en reell fare for at usikre modeller driver frem politikk som undergraver den eksisterende velferdsstaten.

«Erfaringer viser at forskere som er involvert i politisk viktige tema, samt deres venner i media og politikken, er ekstremt uvillige til å anerkjenne forskning og fakta som motsier deres hypoteser. Her er det antakelig psykologiske mekanismer som ligner på religiøsitet, og klimadebatten blir mer et trosspørsmål med religiøse fakta. Samtidig er det slik at forskere er avhengig av finansiering av sine prosjekter, og det er et faktum at bare slike prosjekter blir finansiert, som befinner seg innenfor den politisk-vitenskapelige konsensus.»

Dette er viktig kritikk og vi får håpe at yngre og grønnere forskere ved NMBU-Ås ikke føler seg så krenket av denne mikro-aggresjonen at de ikke bringer kritikken videre.

Grønnere men misforstått klode

Haarstad påpeker at alle tidlige sivilisasjoner ble startet i områder med rikelig vegetasjon og vann, mange av disse er i dag ørken grunnet avskogingen. Evapotranspirasjonen er den eneste kilden til nedbør på land, fra land. Den påvirkes mest av urbanisering, avskoging og forørkning. Men tørkeområder, som blir sett på som en effekt av økte temperaturer er i virkeligheten er en årsak til økte temperaturer.

Han konkluderer her med at «Heller enn å fokusere på å redusere utslipp av CO₂ burde innsatsen rettes mot å restituere naturlig vegetasjon og bedre jordsmonnet. Ikke en dråpe regn bør forlate landområder, men fanges opp for å bedre miljøet lokalt.»

CO2-hypotesen har flere feil

Haarstad påpeker noe elementært, for selv alle barn vet instinktivt hva som varmer: «Det er åpenbart at Solen er den viktigste klimafaktor på Jorden». Senere lærer barna at Jordens absorpsjon av solenergien varierer med Jordens periodiske bevegelser. Se avsnitt 3.8 på side 31 for detaljene.

IPCC-leirens klimamodeller påpeker at polområdene skal varmes kraftig opp med mere CO₂. Men i Antarktis blir det kaldere, mens isen på og rundt kontinentet har økt siden vi fikk satelittmålinger.

Geologiske data indikerer at temperaturen som årsak påvirker gassen heller enn omvendt. Årsak inntreffer alltid før virkning.

Påstått havforsuring er avskrevet med to korte setninger: Et åpent system som havet-atmosfæren vil ikke oppleve store pH-endringer som følge av endringer i CO₂-innholdet, i motsetning til et lukket system, og Løseligheten av CO₂ er lav ved lave vanntrykk, dvs. at overflaten virker som en barriere. Med en tredje setning påpekes nok et forhold hvor IPCC-leiren fortrenger virkeligheten:

«Tilførsel av CO₂ fra havbunnen ville vært mye mer effektiv». Dvs CO₂ fra de antatt 70% av klodens vulkaner på havets bunn kan effektivt tilføre havet store mengder CO₂, noe IPCC-leiren nesten totalt har utelatt i sitt CO₂-kretsløp. Noe av dette vil over tid gasses ut til atmosfæren.

For Harstads 4.kapittel, som omhandler hvordan medier og politikere har hindret samfunnet i å få tilgang til omfattende kritikk av FNs Klimapanels politiserte klimaforskning, viser vi til hans manuskrift nedenfor.

Haarstads klima-oppsummering

Det er vitenskapelig tvil om klimahypotesen basert på ignorering av:

• Flere avgjørende prosesser, bla vannets syklus
• Reproduserbare og publiserte forsøk mangler innen hovedmekanismene som er tenkt bak hypotesen (fysikk, kjemi, astrofysikk)
• Værstatistikk og andre målbare data innen glasiologi, geologi m.m.
• Det faktum at klimamodellenes prognoser er fra ikke-verifiserbare modeller med opplagt meget store usikkerheter

Leseren kan laste ned PDF av Haarstads manuskrift her. Vi har ikke fått endelig versjon fra Sinus Software, og gjør oppmerksom på følgende:
Ketil Haarstad som forfatter har copyright og manuskriptet kan ikke brukes kommersielt uten avtale med forfatteren.
Tituleringen av Stein S. Bergsmark er feil, han er ikke professor men fysiker og fhv seniorforsker.
Klimarealistene står ikke som utgiver/forlag, men er valgt som en distributør av manuskriftet med virkning fra februar 2023.