I dag er det Tycho Brahe-dag! Kanskje ikke like kjent som julaften eller 17. mai, riktignok. Eller andre pinsedag, for den del.

Men det Tycho Brahe-dagen mangler på renommé, kos/overkonsum og barnetog, tar den igjen på frekvens. Det er nemlig ikke bare én Tycho Brahe-dag i året, men 32. Hvis du bor i Sverige er det 33.

Hva er en Tycho Brahe-dag, spør du sannsynligvis? En uflaksdag, rett og slett – en dag der ting går galt.

Hvilke ting? Det aller meste, dessverre. Men særlig viktige forretningstransaksjoner og magisk arbeid.

Så hvis du har planer om å for eksempel kjøpe Apple eller sage en dame i to kan det være lurt å ha litt is i magen, og vurdere å utsette det til en annen dag.

Du, som kritisk leser, vil kanskje lure på hvorfor ingen har fortalt deg at nesten 10 prosent av alle dager er utprega uheldige, og allerede ha begynt å formulere en rasende e-post til både utdanningsdirektorat og kunnskapsminister.

Før du rekker å trykke «send» er det derfor formålstjenlig å opplyse om at vi ikke har supersolid empiri på at disse dagene faktisk er uheldige. Og at det er litt vanskelig å tenke seg dager der alle økonomiske transaksjoner står igjen med tapere på begge sider.

Hvorfor i helvete skriver du om Tycho-Brahe-dagene da, freser du muligens?

For det første – det er ingen grunn til å bruke sånt språk på selveste Tycho Brahe-dagen. Og for det andre – blir du ikke litt nysgjerrig på hvem denne Tycho Brahe var?

Stjerner over lover

Tycho Brahe ble født i 1546 i Skåne, som på den tida var dansk. Ingen visste da at han skulle bidra til å revolusjonere astronomien, noe som ikke var så rart i og med at han, som nyfødte flest, var en liten baby.

Ikke en hvilken som helst liten baby, må vite. Han var en adelig baby, sønn av riksråd Otto Brahe og hoffmesterinne Beate Bille. Som toåring flytta han inn hos sin barnløse onkel Jørgen på Tostrup slott. Der vokste han opp som enebarn, selv om han egentlig hadde 11 søsken.

Unge Tycho viste seg tidlig som en skarping, og fikk begynne på universitetet i København allerede som tolvåring. Planen var at han skulle studere juss og språk, sånn at han kunne bli diplomat eller ambassadør.

Problemet var bare at Tycho var mer interessert i stjernehimmelen enn i lovtekster.

Som trettenåring så han en solformørkelse som trigga nysgjerrigheten på verdensrommet. Han kjøpte astronomibøker i all hemmelighet, og begynte å studere på egen hånd.

Da Tycho var 16, var det duka for en storfin astronomisk begivenhet – Jupiter og Saturns baner skulle krysse hverandre. Hvordan visste Tycho det? Han hadde lest det i efemeridene sine.

Efemerider er planettabeller, en oversikt over hvor ulike himmellegemer befinner seg på gitte tidspunkt. Problemet var bare at de ikke alltid var helt nøyaktige. Den ene tabellen Tycho hadde sett på bomma med et par dager på møtet mellom Jupiter og Saturn, den andre bomma med en hel måned.

Verken planettabeller eller busstabeller er særlig mye verdt hvis feilmarginen er en måned, og Tycho bestemte seg for å ta grep.

Da vi var universets midtpunkt

Før vi går nærmere inn på Brahes bravader må vi prøve å se på himmelen sånn som menneskene på 1500-tallet så på den.

Først og fremst: Det geosentriske verdensbildet var fortsatt dominerende. Det betyr at når mannen i 1500-tallsgata så opp på himmelen, gjorde han det fra UNIVERSETS SENTRUM. Alle himmellegemer kretsa rundt en stillestående jordklode.

Men de kretsa ikke fritt rundt Jorda. De satt fast i ulike kulerunde skall, såkalte krystallhimler, som roterte rundt universets nav, som tilfeldigvis var vår egen planet.

Kopernikus hadde allerede ymta frempå med sin radikale hypotese om at det var Sola, ikke Jorda, som var sentrum, men foreløpig fått lite gehør.

Med all mulig respekt for dere som levde på 1500-tallet – i dag ler vi litt av alle de dumme tingene dere trodde på. Heldigvis kan dere trøste dere med at menneskene på 2500-tallet nok kommer til å knise godt av mye av det vi holder på med i dag også. Eventuelt gråte.

Uansett – Tycho ble altså astronomiinteressert i en verden som foreløpig ikke kunne særlig mye om hvordan universet er oppbygd.

Han oppdaga for eksempel, muligens til sin store forskrekkelse, at mange astronomer ikke studerte himmelen i spesielt stor grad.

For å spare tid nøyde de seg med å konferere planettabellene, uten å kontrollere kartet mot terrenget.

Så hva gjorde Tycho? Han begynte å observere. I tillegg noterte han ned observasjonene, på systematisk vis, i ei notatblokk. Det høres kanskje ut som standard forskeradferd, også på tampen av middelalderen, men var altså ikke nødvendigvis det.

Men for å observere himmellegemene på skikkelig vis er det ikke nok å glane på dem, du må måle også.

En tidkrevende syssel, særlig når du studerer juss i tillegg.

En forandring i det uforanderlige

Tycho Brahe forsto tidlig at han, for å kunne ta astronomivitenskapen et skritt eller to videre, også måtte være ingeniør. Som tenåring lagde han ulike jakobsstaver, et instrument du holder opp mot øyet for å kunne måle vinkelen mellom to objekter.

På dette tidspunktet befant han seg i Tyskland, der han fortsatt studerte astronomi i skjul mot slektas vilje.

Onkel Jørgen skulle aldri få oppleve at nevøen viste seg å gjøre lurt i å velge stjernehimmelen foran loven. Onkelen døde nemlig av forkjølelse etter å ha redda Kong Fredrik II fra å drukne da Tycho var 19 år.

Noe som sannsynligvis var en viktig grunn til at nevnte konge ga Tycho økonomisk støtte til å drive med nettopp det kongens redningsmann prøvde å få ham til å slutte med.

Kongens velsignelse/penger ga Tycho muligheten til å bruke tjueåra sine på å reise rundt i Europa og besøke ulike observatorier. Han undersøkte instrumentene astronomene brukte, og noterte seg hvilke løsninger som fungerte, og hvilke materialer som var hensiktsmessig å bruke.

Da Tycho var 30 år fikk han Ven, ei øy i Øresund, i gave av kongen. Her bygde han først Uranienborg slott, og så observatoriet Stjerneborg.

Han hadde allerede fått sitt vitenskapelige gjennombrudd, da han noen år tidligere hadde oppdaga et nytt himmellegeme.

Problemet, sett fra datidens perspektiv, var bare at nye himmellegemer ikke kunne oppstå. Krystallhimlene, kulene som stjernene satt fast i, var uforanderlige. All bevegelse på himmelen måtte tilskrives aktivitet i Jordas atmosfære.

Det Tycho så, var sannsynligvis en supernova. Altså en stjerne som kollapsa. Noe vi, med dagens kunnskap, kan prise oss lykkelig for at ikke skjedde i vår atmosfære, men i stjernebildet Kassiopeia.

Men historien om Tycho Brahe handler ikke bare om en fremragende astronom, den handler også om en særdeles eksentrisk type som satte stor pris på fest og fyll og masse mat.

Med messingnese for elgefyll

Da Tycho flytta til Ven, gjorde han det med ei nese av messing. Nå tror du kanskje at nese er et raffinert, men utdatert, astronomisk måleinstrument du aldri har hørt om, men det er det ikke.

Det er en ansiktsdel som omgir og beskytter inngangen til luftveiene, og vanligvis består av brusk og bein.

Men Tychos var altså av messing.

Nesa mista han som tjueåring, da en matematikkdiskusjon utartet til sverdkamp. Fort gjort!

Med på flyttelasset til Ven var også en tam elg. Hvordan livet til elgen var på Uranienborg slott, vet vi lite om. Hvordan den døde vet vi derimot – den ramla ned ei trapp i fylla.

Etter at du har latt hjernen jobbe frem et bilde av en dritings elg som ramler ned ei slottstrapp, kan du mane fram et bilde av Tycho som sitter ved et svært bord som bugner av mat og drikke. Rundt bordet sitter det prinser og prinsesser, adelige, vitenskapsfolk – femtenhundretallsfiffen.

UNDER bordet, ved Tychos bein, sitter en kortvokst kar som heter Jepp. Med jevne mellomrom beordrer Tycho stillhet, og leser opp lapper med spådommer fra Jepp. Som for eksempel at en av gjestene snart skal dø.

Tycho var nok omgitt av ja-mennesker, og for ham var elgefyll og spåmenn under bordet en del av den noe hedonistiske hverdagen.

Og det var ikke bare når det kom til festligheter Tycho tenkte stort. Det samme gjaldt for måleinstrumenter.

Størrelsen som betydde noe

Se for deg at du skal peke en stav, som for eksempelets skyld veier nøyaktig null gram uansett lengde, mot Månen.

Den ene staven er én centimeter lang. Den andre er 384.000 kilometer lang, den når altså sånn omtrent helt frem til Månen.

Med hvilken stav klarer du å peke mest nøyaktig? Nettopp.

Dette tok Tycho konsekvensen av, og lagde stadig større måleutstyr.

Kvadranten var mye brukt på den tida. Standardkvadranten var en liten, håndholdt sak, forma som en kvartsirkel, som du satte mot øyet. Den var hyppig brukt som navigasjonshjelp, siden den kunne fortelle hvor høyt Sola sto over horisonten.

Tycho bygde en svært lite håndholdt variant. Hans kvadrant var 5,5 meter i diameter, noe som gjorde ham i stand til å fastsette himmellegemers posisjon omtrent 10 ganger mer nøyaktig enn noen hadde gjort før ham.

Tycho forsto også at du ikke kunne fastslå posisjonen til et himmellegeme ved hjelp av en observasjon, du kunne bare anslå den.

Derfor gjentok han observasjoner til det som må ha vært det kjedsommelige, mens han korrigerte for alle tenkelige avvik, som for eksempel vind, atmosfæriske forstyrrelser og den svært lille, men likevel potensielt betydningsfulle, avstanden fra øyet til instrumentsiktet.

Tycho Brahes gave til vitenskapen generelt, og astronomien spesielt, handla kanskje først og fremst om å vise viktigheten av nøyaktighet.

Han var en nitid systematiker, og etterlot seg et datasett som skulle vise seg å forandre forståelsen av Jordas plass i universet.

Heller høflig enn levende

Tycho klarte selv aldri helt å knekke koden, han landa på en hypotese om at Sola gikk rundt Jorda, og så gikk resten av planetene rundt Sola igjen.

Men i 1600 gjorde Tycho noe meget lurt – han ansatte en assistent. Det vil si, han hadde ansatt assistenter i store deler av livet, men én av dem hadde det lille ekstra og vel så det.

Han het Johannes Kepler.

Året etter fikk Tycho et illebefinnende i et middagsselskap. Eller – middagsselskap er en underdrivelse, maratonbankett er en mer presis beskrivelse. Ifølge Kepler skal Tycho ha unngått i det lengste å reise seg for å gå på do, siden det visstnok var uhøflig.

11 dager senere døde han.

Hypotesene knytta til dødsårsak har vært mange, avkreftelsene har vært nesten like mange.

Sprakk urinblæra rett og slett? Nei, det er visstnok umulig.

Døde han av nyrestein? Nei, en obduksjon foretatt på tidlig 1900-tall fant ingen spor etter det.

Ble han forgifta med kvikksølv, noe hårprøver fra den samme obduksjonen tyda på? Nei, senere prøver viste at kvikksølvmengden i kroppen var helt normal.

Døde han av en kombinasjon av fedme, alkoholisme og diabetes? Ja, foreløpig virker i hvert fall det å være den beste forklaringa vi har.

Dataene bak revolusjonen

Natta før han døde, repeterte Tycho en setning om og om igjen.

«La ikke mitt liv være forgjeves!»

Mannen han sa setninga til, Johannes Kepler, gjorde sitt ytterste for å oppfylle sjefens siste ønske.

Da Tycho døde, fikk Kepler tilgang til alle dataene, hver eneste observasjon. Og der Tycho var en enestående systematiker og praktiker, var Kepler en like enestående matematiker.

Ved hjelp av datasettet han hadde arva, regna han seg frem til det vi kjenner som Keplers lover for planetenes bevegelser.

Disse tre relativt enkle matematiske lovene viste at Sola er sentrum i solsystemet, og at de andre planetene – til og med Jorda – går i bane rundt.

Johannes Kepler ble mannen som tok astronomien inn i ei ny tid. Men det var Tycho Brahe som gjorde grovarbeidet.

Hvorfor har han da endt opp med å gi navn til 32 uheldige dager? 33 hvis du bor i Sverige? Og 36 hvis du forholder deg til SNL (det kan som kjent være vanskelig å helt nøyaktig kvantifisere ting som egentlig ikke finnes)?

Sannsynligvis har han ingenting med det å gjøre. Mye tyder på at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, kobla uflaksdager til en kjent vitenskapsmann for å gi konseptet tyngde.

Det vil si at du kanskje har lært et og annet om en av Nordens største vitenskapsmenn gjennom tidene, og i tillegg fått vite at du etterpå trygt både kan kjøpe Apple og sage en dame i to!

Det må kunne sies å være en god Tycho Brahe-dag.