Klimaskeptikerne tar feil, er en gjenganger i internasjonal klimapropaganda, og klimaindustrien fikk i 2017 SINTEF til å fronte teksten i norsk oversettelse. Siden teksten er resirkulert nå i 2019, gjentar vi derfor vår tekst fra 2017 om «villedende eller ukorrekte påstander, eller andre former for oppspinn uten noen naturvitenskapelig forankring.» Her er en utvidet versjon 2 av faktaene, alt godt kjent i klassisk naturvitenskap. Lesere kan selv sammenligne med den klima-Lysenkoistiske retorikk fra SINTEF. Konklusjonene overlater vi til leserne.

Klimapropaganda

Det er viktig for den internasjonale klimaindustrien knyttet til FNs klimapanel å hamre inn budskapet om at alle kritikere tar feil. Derfor sirkuleres jevnlig kvasivitenskapelige tekster til media, og fra før hadde samme tekst sirkulert i flere land i 2015. Disse tekstene gjennomskues lett av alle med relevant utdanning, men de er designet for å virke troverdige for folk flest – de som ikke vet noe særlig om klimaet, inklusive 97 % av alle mediefolk og politikere.

Men aller viktigst for klimaindustrien er hersketeknikkene som hindrer at det oppstår en debatt om det naturfaglige. For enhver seriøs klimadebatt vil IPCC-leiren tape og dette er de fullt klar over selv. Derfor må man for all del aldri tillate at noen får kritisere eller debattere slike propagandatekster. Og derfor får vi også stadig høre at debatten er over.

Ingen fra SINTEF vil debattere

Etter at SINTEFs bærekraftdirektør Nils A. Røkke (SINTEF-foto) i januar 2017 publiserte teksten «Derfor tar klimaskeptikeren feil», tok Klimarealistenes Vitenskapelige Råd (KVR) kontakt med SINTEF, for å få til et debattmøte hvor KVR kunne diskutere påstandene i oppslaget med forskere fra SINTEF. Men pussig nok, så var det ingen ved SINTEF som «hadde tid» .

Selv ikke bærekraftdirektør Røkke ville forsvare teksten han stod som forfatter av, til tross for at oppgaven med å spre klimafrelse og politisk klimakorrekthet internt og eksternt nettopp er en viktig oppgave for en bærekraftdirektør i ethvert konsern.

Redaksjonen har ad omveier fått bekreftet at Nils Røkke heller ikke vil forsvare teksten internt ovenfor andre SINTEF-ansatte. Det er fra før kjent at han også «jobber med klimaspørsmål i Brussel» og at han leder den europeiske energiforskningsalliansen EERA hvor deltagerne er opptatt av teknologi mange tviler på (Carbon Capture and Storage, forkortet CCS) samt subsidier og bevilgninger knyttet dertil. Røkke har også i denne klimapolitiske kronikken fra 2018 beveget seg dypt inn på kvasivitenskapelig territorium.

Punkt 1 – Om solaktiviteten

Påstanden er at sola ikke kan forklare temperaturstigningen, og man lenker til et oppslag som gjør oppmerksom på at nettopp det er mange forskere uenige i. Figuren her (fra Soon et al) viser med data fra Hoyt og Schatten at det er en svært høy grad av samsvar mellom solaktiviteten og temperaturen på den nordlige halvkule – en effekt som ifølge solforskningen er lite omstridt. Forøvrig er det svært få solforskere som vil være enige i påstanden om at sola bare er en ubetydelig klimadriver (7 % av totalen) i forhold til CO₂, slik det til stadighet hevdes fra det politiske FNs klimapanel – grunnen er åpenbar, da 99,98 % av all energi som ankommer hav eller atmosfære kommer fra sola.

Solfysikere er klare på at vi i forrige århundre hadde et supermaksimum i solaktiviteten (1923–2008) som vi ikke har sett maken til på ca. 7 000 år. Dette reflekteres også ved at ulike planeter og deres måner med svært forskjellige atmosfærer også er blitt varmere.

Dette er nå over og vi er på vei inn i en periode med lavere solaktivitet. Nåværende 11-års solflekkperiode (nr. 24) ligner mest på Dalton-solflekkperiode (nr. 5) som sammenfalt med den kaldeste delen av lile istid (ca 1695 og flere solfysikere (Abdussamatov 2013) har pekt mot at vi i dag står foran et sannsynlig påfølgende Maunder-minimum. (Se heftet Naturen Styrer Klima, side 44-45 for utfyllende informasjon).

Det er ingen som mener at det bare er sola som påvirker klimaet. Menneskeheten kjenner ca. 15 vesentlige og 15 000 mindre vesentlige klimadrivere.

IPCC refererer ensidig til solens innstråling. Men det er velkjent at en aktiv sol har ulike påvirkningsfaktorer ved en forskyvning av spekteret mot mer kortbølget stråling som påvirker både vegetasjon og evnen til å trenge ned i havet. Videre har man i nevnte Grand Maximum hatt en økning mot slutten av magnetfeltet som motvirker deler av kosmisk strålings evne til å danne skyer (kfr. CERNs studier av betydning av lave skyer).

Som ett eksempel kan nevnes det faktum at våren over de siste 250 årene har kommet gradvis tidligere på den nordlige halvkule som et resultat av presesjon i jordbanen. Klimaeffekten av dette alene er mange ganger større enn den teoretiske effekten av mer atmosfærisk CO₂.

Punkt 2 – Om årsak og virkning samt endringer før og nå

Dette er i beste fall villedende fordi Røkke ikke tillater seg å innrømme offisielt noe så politisk ukorrekt som at det er temperaturen som endres først, og at CO₂ endres deretter som en virkning (Jfr. Henryloven og massevirkningsloven). Årsak inntreffer alltid før virkning. Dette gjelder både lange og korte tidsserier. (Kfr. Pål Prestruds uttalelse om istidvariasjonene at den som ikke vet dette vet lite om klima)

For sistnevnte se denne forskningsrapporten fra 2013 som viser at endringer i global atmosfærisk CO₂ skjer 11–12 måneder etter endringer i global havoverflate-temperatur, 9,5–10 måneder etter endringer i global lufttemperatur, og 9 måneder etter endringer i global temperatur i lavere troposfære.

I tillegg mangler Røkke viten om at luftbobler i iskjerner langt ifra er noen entydig metode å estimere eldre tiders CO₂-innhold i vår atmosfære. Jfr. professor Jaworowski her i en erklæring til Senatet i USA fra 2004.

Punkt 3 – Det smeltende Antarktis?

Flere ukorrekte påstander, og den åpenbare påpekning mangler – at det ikke kan smelte is i særlig grad på et kontinent hvor gjennomsnittlig årstemperatur er 30 kuldegrader. NASA-forskeren Jay Zwally har også gjort oppmerksom på at hans forskning viser at Antarktis legger på seg med is i en slik grad at dette bidrar til en havnivåsenkning på 0,23 mm pr år. Zwally holder på med en oppfølgende studie og har allerede varslet en minst like klar konklusjon som i sin forrige studie.

SINTEFs Røkke utelater at observert issmeltning på den Vest-Antarktiske halvøy i en kort periode (2 % av arealet, og med vulkansk aktivitet som en mulig vesentlig bidragsyter) har vært kilde for mange feilaktige temperaturangivelser for kontinentet som helhet. Den lange trenden også i vest er synkende temperaturer seneste årene.

I tillegg inntrer det paradoksale i Antarktis. På grunn av atmosfærens egenartede temperaturprofil med stigende temperaturer med høyden vil økt CO₂ medføre avkjøling i 9 av årets 12 måneder iht. de teorier IPCC anfører for sin drivhuseffekt.

Å blande inn havisen er i beste fall irrelevant, da ingen observasjoner viser noen lengre lineær nedadgående trend i havisen heller, hverken i nord eller i sør. Jfr. data på climate4you.com. Sum av klodens havis har vært tilnærmet konstant selv om den har avtatt i Arktis.

Skal man likevel diskutere effekten av havis i Arktis er det en fordel å ta med det viktigste i regnestykket, jfr Klimanytt 106 hvor vi kan lese om effekten av fravær av havis om vinteren (kalkulert for 22. februar) «Varmetapet over åpent vann er i Arktis målt til ca. 200 W/m2 og gjennom is på 6 W/m2.» Mindre havis i Arktis vinterstid betyr et vesentlig kaldere Arktis, og et vesentlig større varmetap for kloden selv om den målte temperaturen øker, altså det motsatte av det Røkke hevder.

Kjente trender er sykliske, mellom sommer og vinter, inn i og ut av istid og over en geologisk skala på ca. 40 millioner år, fra isfritt til isdekket Antarktis (figur James Hansen, GISS). Totalt dominerende over mange millioner år er overgangen fra et isfritt Arktis og Antarktis til dagens solide iskapper i Antarktis og på Grønland.

Punkt 4 – Varmere grunnet CO₂-nivå?

Hele avsnittet er både meningsløst og villedende. SINTEFs Røkke skriver om bevis, som ikke er et vitenskapelig begrep. Det er snakk om å vise (evidens) med mindre man driver klimapolitikk, og det er en usann påstand at CO₂-nivået nå er uvanlig høyt.

Det er kjent at CO₂-nivået over enda lengre tidsserier i atmosfæren, f.eks over 500 millioner år jevnt og trutt har sunket til 1/20 av hva det engang var, hvilket forsterker inntrykket av at vi villedes når det opereres med en tidsramme på 4 millioner år. Jfr. fyldig omtale og flere relevante figurer her.

CO₂ er en svak drivhusgass. IPCC angir nå ca 1 C som effekt ved dobling fra 300 ppm (0,03 %). Men de postulerer at økt CO₂ vil generere mer vanndamp som skal forsterke 3-4,5 ganger, til tross for at det observeres mindre vanndamp i de atmosfærelag der IPCC-benyttede modeller beregner størst drivhuseffekt. Det er således en svekkelse av opprinnelig CO₂ effekt som inntrer. Man skal ikke langt inn i drivhuseffektens historikk for å forstå at CO₂ har en særdeles liten effekt. Jfr Klimanytt 194.

Tatt i betraktning at Røkkes andre store ansvarsområde er å lede større og lukrative CCS-prosjekter, så har vi en viss forståelse for at han bare vil skrive om drivhusgassen CO₂ som han skal fange inn, og ikke om alle de andre drivhusgassene som med skyene utgjør minst 95 % av drivhuseffekten. At maksimalt 4 % av atmosfærens CO₂ har antropogen opprinnelse (vel og merke med vulkaner og tallrike naturlige branner i kulleier innregnet) er vel også fakta som Røkke ikke kan tillate i det offentlige rom?

Røkke skriver følgende, som i forrige århundre viste seg å være usant for siste ledd i utsagnet, at når temperaturen øker, avgir havene mer CO₂, som igjen gir høyere temperatur.

Temperatur økte i de varme 1930-årene, og CO₂ fulgte etter. Så sent som ved tusenårsskiftet oppgav GISS at høyeste temperatur i USA var fra 1934, ikke fra 1998.

Men så utelater Røkke at det ble det kaldere igjen da fossilt brensel begynte å øke, og hvis man skal tro på SINTEF og Røkke at det er CO₂ som sterkest styrer klimaet, så virket CO₂ sterkt nedkjølende i disse ca. 30 årene, med en nedgang i global temperatur på ca. 0,3 grader C. Men fallet i temperatur må ha vært forårsaket av naturlige variasjoner. Temperaturfiguren til venstre ble publisert i Newsweek 28. april i 1975.

Punkt 5 – Fotosyntesen bagatelliseres

To hovedårsaker til de små observerte endringer i atmosfærisk CO₂ fra ca 1960 er selvsagte, først et kjølende hav som et resultat av den påpekte nedkjøling, samt at det sultende plantelivet på jorda forsynte seg fra en økende mengde (fra 0,03 til 0,04 %) av plantematen CO₂ i atmosfæren, med det resultat at det vokste og grodde i et slikt omfang at dokumentert økning i globale avlinger var på betydelige 3170 milliarder USD over 50 år (1961-2011).

Påstanden om at vi må redusere «våre utslipp» savner naturvitenskapelig forankring og står dermed alene som en rent politisk påstand fra en prosjektleder som med andres penger skal fange CO₂. Noe naturlig balansepunkt for CO₂ eksisterer ikke, dette er nok en modellert myte

Nesten alt liv på kloden vår er avhengig av tre innsatsfaktorer: sollys, vann og CO₂. Geologene er klare på at det snart (i et geologisk perspektiv) er tomt for CO₂ i atmosfæren. Biologene er klare på at det ønskede CO₂-nivå for biosfæren er minst 3 ganger dagens nivå. Også NASA rapporterer om grønnere klode og rekordavlinger i de senere år.

Alle seriøse aktører er klar over at menneskeheten må først fastslå hva som er det optimale nivået for atmosfærisk CO₂ og først etter dette kan vi se på hvilke faktorer som styrer oss dit eller den motsatte veien. Først til slutt i en slik bærekraftig prosess kan man anslå hvilke tiltak som både er mulige og økonomisk forsvarlige med henblikk på å komme opp til det optimale nivå eller i det minste forsinke prosessene som har drastisk redusert atmosfærisk CO₂ gjennom 500 millioner år.

Punkt 6 – En rekke skremsler

Her er en rekke skremsler: om varmerekorder til tross for at kloden ifølge IPCCs hovedrapport fra 2013 har vært i en varmepause siden 1998, om de ikke-eksisterende klimaflyktningene og om korallrevene som viser seg å blekes med jevne mellomrom som en del av normale biologiske prosesser, helt uavhengig av om det blir varmere eller kaldere. Korallrevene bugner av liv ifølge biologene.

Avslutningen med økt havnivå og surere hav er andre standardskremsler uten støtte fra observasjoner, jfr. siste prognose fra en som har forsket på havnivået, Dr. Nils-Axel Mörner, som peker på 5 cm økt nivå til år 2100 med en usikkerhet på +/- 15 cm. Også INQUA som samler verdens havnivåforskere konkluderte i 2000 med 10 cm til år 2100 +/-10 cm i usikkerhet.
Interessant er det også at Colorado-universitetet via satellitt-teknologi har netto 0,45 mm og NOAA 0,65 mm. Men disse legger til subjektive korrigeringer og kalibreringer og ender med et modellert havnivå på hhv 3,3 og 2,9 mm/år. Også i utlandet er det for noen institusjoner viktig at tallene stemmer med det som står i Klimapanelets rapporter.

Surt hav er en kjemisk umulighet på grunn av en «nesten uendelig buffer-kapasitet» i havet. Havet er ikke surt, det er basisk. Først ved mindre enn pH 7 blir det surt, og det er observert store naturlige variasjoner i pH mellom natt og dag, grunnet saltholdighet eller grunnet endret temperatur.

Økt CO₂ i havet gir økt plantevekst og mer planteplankton, første trinn i havets næringskjede. Ingen negative effekter er observert, og organismene i havet tilpasser seg uansett ved hjelp av homeostase, evnen til å regulere organismens indre kjemi til miljøet man lever i.

Hvor useriøst dette «surt hav» argumentet er illustreres best ved at regnvann først regnes som sur nedbør med en pH under 5,6 mens den politisk korrekte klimaforsker snakker om surt hav allerede ved en helt naturlig pH på 8,1.

At et noe varmere klima bare er en fordel, har professor Richard Tol fastslått og dette er omtalt i Klimanytt 226. Opp til 2 grader mer er utelukkende en fordel for fattig og rik, med en økning av jordbruksarealet i nord på 44 % dersom IPCCs spådommer skulle slå til.. En slik stigning (som er lite sannsynlig i dette århundret ifølge solforskningen), vil redusere forskjellen i temperatur mellom polene og ekvator og dermed er det elementær meteorologi at det vil bli mindre uvær av alle typer.

Punkt 7 – ABC i vitenskapelig metode

Her virker det som om Røkke ikke skjønner vitenskapelig metode. Det spiller ingen rolle hvor mange (konsensus) som mener at noe er riktig. Hvis ditt eksperiment eller observasjon ikke stemmer med virkeligheten så er din hypotese gal.

Røkke og IPCC fremstiller de alt for varme modellene (kfr Klimanytt 202) som en vanlig beregning ut i fra en formel. Men ingen modeller kan beregne klima ut i fra et sett med grunnleggende ligninger. Man kjenner ikke relasjonene mellom mange fysiske forhold og størstedelen av dataene beregnes/ekstrapoleres. Med de små endringene og mange usikre variable blir resultatet lett feilaktig.

CO₂ er i IPCC-leirens deterministiske modeller programmert til å være mest betydningsfull. Når det ikke stemmer med data søker man å endre data slik at det passer (tuning, kurvetilpasning).

Empiriske klimamodeller basert på faktiske observasjoner i naturen viser ikke samme utvikling som IPCC-modellene, her går det snarere andre veien, basert på solfysikernes prognoser for en synkende solaktivitet de neste 25 årene.

Sirkulær logikk i villedende klimamodeller kan ikke erstatte observasjoner i naturen. Politikken bak klimamodellenes er forklart i Klimanytt 264.

Det spiller ingen rolle hvor mange som mener noe annet, og den feilaktige påstanden om at «97 % av alle klimaforskere mener» lurer ikke mange SINTEF-ansatte, som utmerket godt er klar over at det er de tunge realfagene som gir kompetanse. Markedsføringen av 97% konsensus er direkte pinlig. Publikasjonen (Cook et al. 2013) sier selv at kun 64 av 12000 publikasjoner støtter IPCCs hovedkonklusjon om at mer enn 50% av oppvarmingen er menneskeskapt.

Det lite meningsfylte «klimaforsker» Røkke trekker inn kan sammenlignes med presteskapet som også er 97 % enig i at Gud eksisterer. Hodetellingen av «klimaforskere» er altså intet annet enn en hersketeknikk og den observante leser har nå skjønt at Røkkes tekst om klimaskeptikeren har mest til felles med propaganda.

Punkt 8 – Temperaturøkningen i atmosfæren har stagnert

Her er faktisk et avsnitt som ikke inneholder faktafeil. Temperaturen har ikke steget signifikant i troposfæren etter trendskiftet for snart 20 år siden, og dette er ikke omstridt. Gratulerer med å ha fått det helt korrekt ett sted, men burde man ikke forvente noe mer i en tekst som drar veksler på SINTEFs utmerkede omdømme?

Men i andre avsnitt er man igjen på villspor når man kommer trekkende med værfenomenet El Nino i 2014-16 som bevis for at den lange klimatiske pausetrenden nå er borte. Tilbakestrømming av varmt vann over kaldt vann, slik det skjer i Stillehavet, gjør ikke kloden varmere i første omgang. Sekundæreffektene har heller ingen tilknytning til økt CO₂.

Beklageligvis for Røkke har han glemt å få med i sin tekst at temperaturen etter rekorden i februar 2016 har sunket i rykk og napp i absolutt alle datasett for global temperatur. Er vi nå tilbake igjen i temperaturpausen fra første avsnitt? Hva har skjedd med temperaturen siden vi skrev vårt første tilsvar til SINTEF i januar 2017?

Her er den prisbelønte Dr. Spencer fra UAH, med en fersk troposfærisk temperaturtrend (mai 2019), etter å ha filtrert vekk ENSO-uteliggerne. Med en trend på 0,01 C pr. dekade er man nede på 1/4 av trenden IPCC selv betegnet som en varmepause i hovedrapporten fra 2013.

Jeg overlater konklusjonen til leserne, men minner om at en av IPCC-leirens ledende klimaforskere Von Storch allerede i 2013 karakteriserte trenden på 0,04 C pr dekade som et tall svært nær null.

Pkt 9 – Bedrageri eller uredelig vitenskapsprosess?

Nei, Røkkes påstand om at jukset fra Klimapanelets forskere er tilbakevist, den er usann.

Og Røkke skriver kun om to mindre propagandatabber fra FNs klimapanel , men underslår totalt og med stilltiende aksept fra SINTEF det mange anser for å være den største vitenskapsskandalen i moderne tid – hockeykøllefiguren med Dr. Mann fra IPCC-leiren i hovedrollen.

Wegman-rapporten (2007) klargjør at statistikkmetodene som er benyttet i algoritmen i figuren over er så slette at de alene ugyldiggjør «forskningen» til Dr. Mann. Wegman var ledende innen utvikling av beregningsorientert statistikk og fant bl.a. metodefeil, og manipulasjon av databasene. Den påfølgende North-rapporten støttet Wegman. Dette er åpenbart for alle med statistikk-kompetanse, uansett arbeidsplass.

Status nå på tampen av 2019 er den samme som i 2007, etter at Dr. Mann ikke rettet seg etter en rettsordre om å legge egne data og metoder på bordet i en rettsak som skulle renvaske ham selv for anklager om forskningsjuks. Dr. Mann tapte derfor injuriesaken han anla mot Dr. Tim Ball som hadde mer enn antydet at Dr, Mann ikke hadde rent mel i posen mht. hockeykøllefiguren.

Det er derimot riktig som Røkke antyder – men med feil ordbruk (granskning og hvitvask er to helt ulike prosesser) – at skandalen er forsøkt hvitvasket en rekke ganger. Dr. Manns hockeykøllefigur er helt klart et bedrageri (iht. Helmut Schmidt i en tale i Tyskland), i akademiske ordelag karakteriseres dette som sluttresultatet i en uredelig vitenskapsprosess (Judith Curry).

Legg til flere pinlige detaljer fra KN228, beskrevet i detalj av forhenværende forskningsdirektør i SINTEF, professor Ole Henrik Ellestad.

Det beste beviset på at denne forskningen var en skandale er at FNs klimapanel har sluttet å benytte den originale hockeykøllefiguren, hvor man også underslo den betydelige varmeperioden for ca 1000 år siden, hvor det var ca 0,7 grader varmere enn i dag, og hvor det regionalt kan ha vært opptil 2 grader varmere dengang.

Vist nedenfor er den beste av flere vitenskapelige rekonstruksjoner av temperatur på den nordlige halvkule gjennom de seneste 2000 årene. Til venstre den romerske varmeperioden, i midten middelaldervarmen og til høyre moderne tids mer moderate oppvarming etter en dyp liten istid forårsaket av solas Maunder-minimum.

Innrømmelsen av at det er slik det egentlig står til med klimaet vil være et lite bærekraftig bidrag til arbeidet med å fiske til seg CCS-bevilgninger fra våre politikere, men alle SINTEF-ansatte med naturvitenskapelig trening kan lett finne ut at det er slik det står til med klimaet i vår virkelige verden.

Punkt 10 – CO₂-utslipp, klimaendringer og bærekraft

Klimaet har alltid endret seg og vil alltid fortsette med det, helt uavhengig av hva menneskeheten foretar seg. Våre utslipp har ingen målbar betydning for klimaet til nå, men bidrar positivt til økte avlinger. Det kan diskuteres om økt CO₂ vil få nevneverdig målbar effekt på klima på et senere tidspunkt.

En av flere usannheter her er at CO₂ oppholder seg lenge i atmosfæren, men flere titalls undersøkelser viser at atmosfærens samlede innhold av CO₂ utveksles med biosfæren på land og i havet i løpet av ca. 4 til 5,5 år, og dermed kan det umulig oppstå noe som helst problem i forbindelse med menneskehetens resirkulering av CO₂ tilbake til atmosfæren denne gassen engang kom fra, en atmosfære hvor det i dag er et betydelig underskudd på CO₂.

At IPCC_leiren konstruerer en egen modell (Bern-modellen) som skal vise en drastisk lengre levetid for antropogen CO₂, og da tar med de falske premissene bygd inn i CMIP5-modellene, er for det første uvitenskapelig og for det andre endres ikke observasjoner i naturen av at man konstruerer flere modeller som skal bekrefte de første modellene.

Denne oppsiktsvekkende avslutningen på et oppslag som inneholder usedvanlige mengder med naturvitenskapelige kannestøperier fra en institusjon som vet bedre, later til å være en bønn om mer politisk korrekte forskningsmidler til SINTEF.

Fenomenet politisert forskning er velkjent fra andre land, og vi låner en passende karikatur fra Australia hvor det har vært en rekke klimaforskningsskandaler.

Konklusjon

Man undres over hva slags omdømme aktørene her hjemme ønsker seg i det øyeblikk klimakrisen er kansellert og fremtidens historikere skal analysere hvordan Norge til de grader kunne snu ryggen til naturvitenskapen i så mange år.

Det mest sjokkerende ved denne teksten på SINTEFs nettsted er at ingen yrkesaktive ved tilsvarende institusjoner tør å ytre seg i vår tids debattklima om alt som er feil i teksten. Dette er lite bærekraftig i et demokrati.

Invitasjonen fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd om en åpen debatt står fortsatt ved lag. I påvente av debatt anbefales vårt hefte Naturen Styrer Klima.