Patologisk vitenskap (Blogg)

Den amerikanske forskeren Irving Langmuir har definert noe som heter patologisk vitenskap:

“Patologisk vitenskap er en psykologisk prosess der en forsker, som opprinnelig forholder seg i samsvar med den vitenskapelige metode, ubevisst beveger seg vekk fra den metoden, og begynner en patologisk prosess med ønsketenkning.”

Det går på å si den har følgende egenskaper:

• Maksimal effekt av observasjoner produsert av en utløsende effekt av knapt synlig intensitet, og størrelsen av    effekten er i det vesentlige uavhengig av intensiteten av årsaken.
• Effekten er av en størrelsesorden som forblir nær grensen av oppdagbarhet, eller mange målinger er nødvendig på grunn av den svært lave statistisk signifikans av resultatene.
• Det er krav om stor nøyaktighet.
• Fantastisk teorier i strid med erfaring foreslås.
• Kritikk blir møtt av ad hoc unnskyldninger.

I utgangspunktet har alarmistene en teori der de er fast bestemt på å bevise at man har et viktig problem. God vitenskap fungerer på grunnlag av at man ikke bare prøver å bevise teorier, men også prøver å motbevise dem. Hvis du kan bevise eller motbevise en teori, har du lært noe uansett. Det karakteristiske for patologiske forskere er at de aldri kan forholde seg til noen antydning om at deres yndlingsteori er feil. Hvis reelle data kategorisk motsier deres elskede teori, så er det dataene som er problemet.

Man ser tydelig ønsketenknings-tolkning av data i klimavitenskap. Man går faktisk lenger enn bare å være åpenlyst selektiv ved mange anledninger. Et godt eksempel på dette finner vi i behandling av landbaserte temperatur-måle-stasjoner. På 1990-tallet var det et verdensomspennende nettverk av omkring 6000 stasjoner.  I dag er det bare en undergruppe på ca. 1600 som brukes for å fastslå den globale temperaturen. Selv om man tar hensyn til at noen av disse kanskje er defekte, er det vanskelig å se en plausibel forklaring på hvorfor dataene fra 4300 nå blir ignorert selv om de fortsatt er i drift.

Av de resterende stasjonene som nå blir brukt, viser rådata fra et betydelig antall av dem at jorden blir varmere, men når et korps av frivillige faktisk dro ut og undersøkte så mange av disse stasjonene som de kunne komme til, var det en enkel forklaring på hvorfor de ble påvist en økning. Om lag åtti prosent av de undersøkte stasjonene tilfredsstilte ikke lenger de opprinnelige plasseringskriteriene. Dette  fordi urbanisering hadde omringet dem med varmekilder som hus, aircondition, parkeringsplasser, griller og til og med rullebaner.

Denne forurensningen av rådata har nå angivelig blitt oppveid ved å bruke en vilkårlig korreksjon som “normaliserer” det, men for oss som er litt skeptiske, ser det mer ut som de har torturert dataene for å få dem i samsvar med den oppvarmingen de er absolutt er overbevist om at vi har. Hvis du har et stort nok utvalg av anstendig rådata, et lite antall av unormale topper, eller støy som det heter i statistikken, vil de druknes i helheten; normalisering er rett og slett ikke nødvendig. Hvis dataene har for mange topper, så er det søppeldata og bør kastes. Man er helt på jordet man prøver å bruke slike inndata til å gjøre noen gyldige statistiske slutninger.

Blant de 1600 stasjonene som brukes, er det åpenbare tilfeller av kirsebærplukking. En favoritt er bruken av kun 25% av de tilgjengelige stasjonene for å måle bakketemperaturen i Russland. Når du tenker på at det meste av disse  25% ligger i urbane områder av det enorme landet, kan du se hvorfor dataene lett tolkes som bevis på global oppvarming skjer, selv i Russland. Det Moskva-baserte Institute of Economic Analysis (IEA) konkluderte for et par år siden at den gjennomsnittlige temperaturen beregnet for Russland var helt feil.

Gitt det relativt lille antall stasjoner som brukes og de store spørsmålstegn over både lokalisering og datakvalitet, skulle man tro det dumdristig å bruke avanserte statistiske analyser for å utlede en global temperaturtrend, men det er akkurat hva de gjør. Statistikk er en vanskelig gren av matematikken som vanligvis er undervist i forbindelse med sannsynlighet. Ikke bare på grunn av den åpenbare sammenhengen mellom disse 2 disiplinene, men også fordi den riktige teknikken, eller svarene, ofte virker «ulogiske» i begge disse disiplinene.

Den beste grafiske illustrasjon av sentrale klimaforskeres statistiske inkompetanse er den berømte hockeykølle-grafen. Da Steve McIntyre, en mann som faktisk vet noe om statistikk, satte seg inn i hvordan den var fremkommet, så han at den spesielle teknikken som ble brukt ikke bare var upassende, men ville alltid produsere en hockeykølle, uavhengig av dataene. Du kan også mate den med telefonkatalogen, og det vil fortsatt produseres samme utseende.

Du må spørre deg selv hvorfor folkene bak grafen,  eller noen av tilhengerne i IPCC, aldri prøvde en tilsvarende test, om bare for å være sikker på at analyseteknikken var fornuftig. De gjorde det aldri fordi alt de var mer interesserte i er å bevise at teorien om global oppvarming er sann enn å utfordre teorien. Dette er det man kan kalle en halv vitenskap eller 50c vitenskap, fordi de er rett og slett ikke forsøker å sjekke om teorien kan motbevises.

Det er vanlig at folk tror at vitenskapen handler om å oppdage og bevise teorier, men hvis de vet litt mer om vitenskap, vil de vite at det også handler om å søke å motbevise teorier, men selv da, er sannheten litt mer subtil. I virkeligheten kan ingen vitenskapelig teori bevises 100%. En vitenskapelig teori kan bare prøves, aldri bevises. Imidlertid kan en teori definitivt bli motbevist, som er grunnen til dette er så viktig. Det er faktisk det som driver utviklingen i vitenskap. Fysikeren Karl Popper kalte denne viktige prosessen falsifiserbarhet eller refutability. Einstein sa det enkelt:  “En uendelig mengde med  eksperimentering kan aldri noensinne bevise at jeg har rett; et enkelt eksperiment kan bevise at jeg har tatt feil.” 

Isaac Newtons teori om hvordan tyngdekraften virket, veltet elegant alle tidligere teorier på dette området. Einsteins arbeid tok i sin tur knekken på Newtons teori, som viste seg å bare være et spesialtilfelle. Hvis man noensinne kan måle partikler med hastighet større enn lysets, så må også Einsteins teorier vike.

Vitenskap kan aldri bli “avgjort”, verken av vitenskapen selv og absolutt ikke ved konsensus, en enda tåpeligere idé. De som prøver å presse konsensusargumentet på deg er vitenskapelige ignoranter. Enhver vitenskapelig teori kan bare avkreftes.

Vi får nå stadig flere harde fysiske bevis på at det ikke forekommer noen uheldig global oppvarming, men tilsynelatende anerkjente forskere fortsetter å insistere offentlig på at planeten blir varmere, det er bare et spørsmål om å finne den savnede varmen (som har gjemt seg). Kevin Trenberth klaget privat i en av de Climategate-epostene, “faktum er at vi ikke kan gjøre rede for mangelen på oppvarmingen i øyeblikket, og det er en parodi at vi ikke kan” og Phil Jones, har i en høring i en parlamentarikerkomité i England offentlig innrømmet at det “Ikke har vært en statistisk signifikant global oppvarming i løpet av siste tiår.” 

Etter hvert som flere og flere temperaturdata kommer fra satellitter og disse dataene viser avvik fra varmekartene som er produsert på grunnlag av bakkestasjoner, er alarmistforskernes svar å lete etter den manglende varmen. Det må bare være et sted. Satellittdata har blitt en virkelig ubehagelig sannhet for dem. Det siste de har forsøkt på nå som forklaring på den manglende varmen, viser i alle fall at de har fantasi. Nå hevder de at varmen simpelthen gjemmer seg på bunnen av verdenshavene, trygt ute av syne for nysgjerrige satellitter og godt utenfor rekkevidden av oss skeptikere

Jada, i denne syke klimaforskningsverdenen klarer det varmeste og letteste vannet i «snike seg forbi» 3000 bøyer som måler temperaturer i alle verdenshavene ned til 2000 meters dybde. Der legger det varme vannet seg på lur på bunnen under det kalde vannet – for plutselig en dag å sprette opp igjen når vi minst venter det!

Tro det den som vil!