Forfattet av Einar Sletten, prof. emeritus, Kjemisk institutt, UiB.

I Bergens Tidende er de nidkjære med klimaensrettingen, faktisk så nedrig nidkjære at de får pepper av andre aviser i Schibsted-konsernet. Det må selvsagt ikke skje at noen får motsi avisens eventyr om klimakrise. Siste offer for sensuren i avisen er professor Einar Sletten, og vi publiserer hans innlegg her i dag (Ingress fra redaksjonen).

Historieløs klimadebatt

Bekymring over mulige menneskeskapte (antropogene) endringer i klima er ikke av ny dato.
Til alle tider har mennesket vært opptatt av hva som fører til plutselige og dramatiske endringer i klima, men en får ofte inntrykk av at dagens debatt om menneskeskapte endringer i klima er av ny dato. En av de virkelig store klimatiske katastrofer i historisk tid er Syndfloden. I følge Bibelen lot Gud det regne i førti dager og førti netter for å utslette alt liv på jorden. Dette var en straff fordi menneskene ikke oppførte seg slik de burde. Bare de som kom med i Noahs ark overlevde. Professor Hans von Storch har i en artikkel i World Res. Rev.(1996) påpekt at over de siste 1000 årene har folk vært svært opptatt av å knytte klimaendringer til antropogen aktivitet. De fleste tilfeller av klimavariasjoner ble oppfattet som truende og man var stadig på leting etter menneskeskapte årsaker.

Ofte ble religiøse elementer lagt til grunn når unormalt vær oppstod; en lang våt periode i England på 1400-tallet ble forklart med at det var Guds straffedom for folks livsstil, med andre ord en mini-syndflod. Store naturkatastrofer som for eksempel et voldsomt utbrudd fra vulkanen Tambora (Indonesia) i 1815 førte til at det året etter ble uvanlig vått og kaldt over store deler av Europa. 1816 var «året uten sommer». Dette førte til avlingssvikt og hungersnød mange steder. Mange hadde på den tiden tatt i bruk lynavledere på husene og dette mente man kunne være med på å endre klima.

I det 19. århundre begynte vitenskapsfolk å vurdere om klimaet egentlig var konstant over en historisk tidsskala. De fant signifikante avvik i gjennomsnitt nedbør og temperatur når det ble midlet over flere års perioder. De hevdet også at nivået i elvene ville gå jamt nedover. Grunnen til at klima ikke var konstant måtte være menneskelig aktivitet – først og fremst avskoging. Annen menneskelig aktivitet, for eksempel den voldsomme kanonaden under første verdenskrig, kunne være skyld i de ekstremt våte somrene i perioden 1910-1920. Første del av det 20. århundre var preget av en uvanlig varm periode i store deler av verden. I 1933 da denne varmeperioden ble dokumentert kom spørsmålet – er klima i forandring? Noen år senere, i 1938, relaterte Callendar denne oppvarmingen til menneskeskapt CO₂ utslipp til atmosfæren. Denne mekanismen var postulert av professor Svante Arrhenius 42 år tidligere.

Etter andre verdenskrig gikk vi inn i en svært kald periode og vitenskapsfolk spekulerte på om dette var første indikasjon på at vi nå gikk inn i en ny istid. Grunnen til dette mente man var å finne i menneskelig aktivitet, først og fremst utslipp av støv og industriell forurensing. En regnet ut at denne forurensningen kunne bli 8 ganger så stor og føre til at atmosfæren ble 400 % mer diffus innen 100 år. Dermed ville innstråling av sollyset bli betydelig redusert slik at den globale temperaturen ville bli redusert med 3,5 grader.

Det er interessant å spekulere litt omkring de sosiale og kulturelle prosesser som gjør at ideen om menneskeskapte klimaendringer til alle tider er et tema som utfordrer vitenskapsfolk og uroer ikke-eksperter. Det er også interessant å finne ut hvorfor ideen om et menneskeskapt angrep på det naturlege klima gang på gang blir glemt for deretter å bli oppfunnet på nytt.

Det er verd å merke seg at det er seriøse vitenskapsfolk og ikke folk flest som har kommet opp med mer eller mindre usannsynlige påstander om menneskeskapte klimaendringer.

I en stort oppslått artikkel i TIME magasin (1974) ble det slått alarm: seks års tørke i Afrika, oversvømmelser i Japan, avlingsvikt i Canada og Russland. Videre ble det påvist dramatiske forandringer i polarisen og at dyrelivet ville bli utryddet. Jordens befolkning ville ikke være i stand til å brødfø seg dersom kulden og dårlig kornhøst som den man opplevde i 1972 ville vedvare. Det ble referert til anerkjente forskere som spådde en forestående global katastrofe på grunn av antropogen forurensning av atmosfæren. Nå vil mange tro at det er dagens redsel for global oppvarming som er beskrevet. Ironisk nok er artikkelen skrevet i 1974 under tittelen «Another Ice Age?» (en ny istid). Det var faktisk faren for global nedkjøling som man burde ta alvorlig. Alt tydet på at problemet var menneskeskapt

32 år senere ( april 2006) kom TIME med en ny skrekkhistorie på forsiden med tittelen: «Be worried. Be very worried» (vær bekymret, vær svært bekymret): polar isen smelter, isbjørnen drukner, tørkekatastrofer, havet stiger, landområder blir oversvømt etc., til forveksling lik teksten fra 1974. Denne gangen er det den FN-autoriserte vitenskapen (IPCC) som konkluderer med at det er fare for en dramatisk menneskeskapt global oppvarming – det er nå ikke lenger er snakk om global nedkjøling.