Av Ola Tunander.

Hvilke krefter er det som driver krigen i Ukraina? Jeg har skrevet om sikkerhetspolitikk i 40 år, med bøker som på pensum på universiteter og krigsskoler i både USA og Europa. Men dette er den første alvorlige konflikten siden 80-tallet. Vi står foran et storpolitisk sammenstøt.

Norske politikere som støtter Ukraina med våpen, tar en risiko. Partiet Venstre vil ha en våpenmilliard til Ukraina. De forstår ikke hva slags krig de deltar i. For russerne handler ikke krigen om å erobre Ukraina eller å gjenopprette det russiske eller sovjetiske imperiet.

I sine taler den 21. og 24 februar beklaget Vladimir Putin disse historiske tap, men han sa også at dette var historie, og at «det ikke finnes planer om å okkupere Ukraina».

Ifølge amerikansk militærteori ville en okkupasjon ha krevd en fem-seks ganger større styrke for å lykkes. Det vet også russerne. De vet at en okkupasjon som i Afghanistan på 1980-tallet ville ribbet statskassen. Da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en ti-tolv-ganger større styrke per innbygger. De russiske styrkene i Ukraina er ikke beregnet for en okkupasjon, og heller ikke for å sette inn et Quisling-regime. Det siste hadde i forutsatt en okkupasjon. Det handler om noe annet.

Russland har siden 2008 sagt at et ukrainsk Nato-medlemskap vil være en krigserklæring, en «rød strek». Russland ville ikke kunne forsvare seg mot USAs våpensystemer tett på Moskva. USAs Moskvaambassadør, nåværende CIA-sjef William Burns, skrev et notat i 2008: «Nyet means nyet» («nei betyr nei»). Utvidelse betyr krig. Likevel har USA trent titusentalls ukrainske soldater siden 2015. Og siden 2017 har de bygget opp Ukrainas militære infrastruktur til Nato-standard. Alle i Washington visste at det ville føre til krig, men de fortsatte. Det som forbauset US Army General Joseph Hilbert var at russerne ventet så lenge. Den 4. mai fortalte han pressen i Pentagon: «Den største feilen russerne gjorde, var å gi oss åtte år til å forberede [krigen].»

Putin ble ansett som forsiktig. Kanskje håpet han på å unngå krigen, men USA og Ukraina fortsatte, og i 2021 besluttet de å gjenerobre Krim og Luhansk-Donetsk. I november opprettet USA og Ukraina et «Charter for Strategic Partnership» for å forberede ukrainsk Nato-medlemskap. De visste at det ville føre til krig. I desember flyttet Kiev cirka 100.000 soldater til grensen av Donetsk og Luhansk. Washington ville ha en krig. I april sa forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å «svekke Russland».

Det som endelig utløste krigen, var nok den massive ukrainske artilleriilden mot Luhansk og Donetsk som begynte den 16.–18. februar, og som er beskrevet av OSSE. Russland skal ha hatt tilgang til Ukrainas angrepsplaner. Ukraina hadde innledet sin storoffensiv. Den ville føre til titusentalls drepte og flere millioner på flukt til Russland. Lederne for Donetsk og Luhansk ba Putin om hjelp. Det var nesten umulig for ham å avvise dem. Dagen etter, den 19. februar, erklærte Zelenskyj at Ukraina ville forlate landets atomvåpenfrie status. Han insinuerte at de ville skaffe seg atomvåpen i nær fremtid.

Den 18.–19. februar gjorde USA og Ukraina alt for å få Russland til å invadere. Joseph Biden kunne fortelle oss nesten eksakt når russerne ville gå inn, fordi han hadde ikke gitt dem noe valg. Den 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar. Russland måtte sikre ukrainsk nøytralitet og avslutte den åtte år lange krigen i Luhansk-Donetsk, en krig som har tatt livet av 13.000 mennesker og drevet 1,5 millioner på flukt til Russland. Vi vet ikke hva den russiske invasjonen vil føre til. Noen russiske generaler ønsker å ta kontroll over territorier i sørøst, mens Putin er mer forsiktig. Men han slår fast i sin tale at USAs nærvær i Ukraina er en trussel mot «vår stats eksistens».

Å beskrive en trussel som «eksistensiell» betyr ikke bare at man vil avverge den med alle midler. Det åpner også spesifikt, ifølge russisk doktrine, for bruk av atomvåpen. Dette betyr neppe at Russland vil bruke slike våpen i Ukraina, men heller at atomvåpen kan bli brukt mot Ukrainas vestlige støttespillere, hvis krigen fortsetter og trappes opp.

Ettersom USAs nærvær i Ukraina oppfattes som en trussel mot «statens eksistens», er det utenkelig at Russland gir etter for press. Jo mer våpen vestlige stater pumper inn, desto flere ukrainere og russere vil bli drept. Dette er i dag selve hensikten med krigen, ifølge sentrale amerikanere. Man vil «svekke Russland» for å eliminere landet som stormakt. Forstår norske politikere hva de er med på?

Verken i Washington eller i Moskva handler krigen i Ukraina om Ukraina. Det er «en proxy-krig». USA gir 40 milliarder dollar for å få til en regimeendring i Moskva, mens Russland vil begrense «trusselen mot statens eksistens». Hensikten med USAs våpenstøtte er at krigen skal fortsette, «i årevis», sier USAs forsvarssjef Mark Milley. USA vil drive krigen mot Russland «til den siste ukrainer», for å sitere Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman.

Problemet i dag er at debattens ensidighet er så total at ingen etterretningssjef tør å si dette til sin forsvarssjef eller statsminister. Statsministeren vil kun få høre det han vil høre.

I Norge sies det at Russland må «straffes». Man behandler Putin som en ulydig guttunge. Men det er umulig å straffe en atomvåpenmakt slik man har søkt å straffe land som Irak og Libya. Å behandle Russland uten respekt vil føre til at russerne må bevise at deres atomvåpen er virkelige. Da kan til å begynne med partiet Venstre glemme enhver klimapolitikk, som man tidligere har lagt så stor vekt på.

Ola Tunander,

professor emeritus ved fredsforskningsinstituttet Prio ola@prio.org

Ola Tunander (1948) er svensk samfunnsviter og historiker. Han var forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo fra 1987, seniorforsker fra 1989 og Forsker I (Research Professor) fra år 2000 til pensjonen i 2016, da han ble Research Professor Emeritus tilknyttet PRIO.

Denne artikkelen ble først publisert som leserinnlegg i Klassekampen. Gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.