22. November 2024

Macroscopic

 

 

 

 

Mesotheliom.

Kreft i lungehinnen/ plaura- sterkt fortykket. (“Lys-tykk kreftkapsel utenfor lungevevet (mørkt)”) 

Tidligere trolig utsatt for asbest + røyking.

 

Surgical Pathology Dissection: An Illustrated Guide, Second Edition. William H. Westra, M.D., et al. SPRINGER

 

https://blog.medisin.ntnu.no/fra-oldtidens-mumifisering-til-moderne-plastinering/

Fra oldtidens mumifisering til moderne plastinering  NTNU Fakultet for medisin og helsevitenskap.

av @NTNUhelse 7. juli 2017

Blogger: Jørn Ove Sæternes, overingeniør ved Fakultet for medisin og helsevitenskap. 

Mennesker har i flere tusen år, i ulike verdensdeler og av ulike grunner, gjort iherdige forsøk på å bevare menneskekroppen slik at den ikke skal gå i forråtnelse etter sin død. Felles for de fleste forsøkene var at man ender opp med en kropp som enten er veldig skjør, uttørket eller inneholder giftige substanser – eller en kombinasjon av disse.

Innen medisinsk forskning og undervisning har det også gjennom flere hundre år vært gjort forsøk på å stoppe de naturlige nedbrytningsprosessene som skjer i en kropp etter at den dør. Dette ble gjort både for å kunne studere og forstå menneskekroppens anatomi og fysiologi bedre, men også for å kunne oppbevare kroppene over lengre tid til undervisningsformål. De mest vellykkede metodene for å få til dette innebar alltid bruk av giftige kjemikalier.

Det var ikke før på slutten av 1970-tallet ved Universitetet i Heidelberg, Tyskland, at lege og underviser Gunther von Hagens klarte å utvikle en metode som stanset forråtnelsesprosessene helt, og i tillegg var de ferdige preparatene ikke giftige, de var luktfrie, solide og de kunne håndteres med bare hender. Nå hadde man endelig en metode for å lage detaljerte og varige anatomiske preparater til undervisningsformål der studentene kan holde i og studere preparater uten hansker og uten å bli eksponert for kjemikalier.

Metoden som Gunther von Hagens utviklet kalte han for “plastinering”. Kort fortalt så er plastinering en prepareringsteknikk der vann og fett i et preparat erstattes med silikon eller plast.

Standard plastineringsteknikk foregår i fire hovedtrinn:

Disseksjon og fiksering

Plastinering_fugl_FotoJørnOveSæternes(2)Først fikseres preparatet med formalin, som er et kjemikalie som stanser nedbrytningsprosessene, og deretter dissekerer man frem de anatomiske strukturer man ønsker å vise frem.

Denne delen av plastineringsprosessen er slik man har laget preparater for undervisningsformål i mange tiår. De neste stegene i prosessen beskriver hvordan man nå kan bytte ut preparatets kjemikalieholdige væske med silikon.

Dehydrering og avfetting

Vann og fett kan ikke byttes ut direkte med silikon. Derfor må vann og fett først byttes ut med noe som kan byttes ut med silikon – og det er aceton. Først legges det ferdig dissekerte preparatet i aceton i -20 grader celsius. Aceton, som er et kraftig løsemiddel, vil nå trekke vannet og noe fett ut av preparatet. Etter at vanninnholdet i preparatet er under 1% overføres preparatet til romtemperert aceton, som er mer effektivt for å løse opp det resterende fettet.

Tvungen impregnering i vakuumtank med silikon

Det nå acetonmettede preparatet overføres til en vakuumtank fylt med flytende silikon, som også holder -20 grader celsius for å hindre at preparatet krymper. En vakuumpumpe trekker luften ut av vakuumtanken slik at det skapes et så lavt trykk at acetonen i preparatet begynner å fordampe. Det gjør at silikonen i vakuumtanken trekker inn i preparatet, og i løpet av noen dager har silikonen erstattet acetonen.

Posisjonering og herding

Nå tas det silikonimpregnerte preparatet opp av vakuumtanken og plasseres i ønsket posisjon, og silikonen herdes til slutt ved hjelp av en spesiell gass som reagerer med silikonen og gjør den hard.

Plastinering er en kostbar og tidkrevende prosess som vanligvis, avhengig av størrelsen på preparatet, tar fra 4 til 12 måneder til preparatet er ferdig til bruk og utstilling. Plastineringsteknikken kan brukes på de fleste virveldyr, og det største preparatet som er laget hittil er et preparat av en elefant.Plastinering_fugl_FotoJørnOveSæternes(5)

Fordelene med å bruke ekte plastinerte preparater i anatomiundervisning i tillegg til å bruke plastmodeller, plansjer og datamodeller er åpenbart store. Plastmodeller, plansjer og databaserte etterligninger av menneskets anatomi gir et godt innblikk i hvordan menneskets anatomi gjennomsnittelig ser ut, mens ekte plastinerte preparater viser hvordan anatomien virkelig er – med mer detaljrikdom. Ikke minst viser ekte preparater hvor forskjellig vi er innvendig. Mitt hjerte ser ikke akkurat likt ut som ditt, mine lunger ser annerledes ut enn dine. Noen av forskjellene kan være store, helt naturlige og ufarlige, mens andre forskjeller kan skyldes sykdom, miljøpåvirkning eller aldersforandringer.

Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU etablerte Gunther von Hagens sin plastineringsteknikk i 1993, og NTNUs “Anatomisk samling” på Laboratoriesenteret ved St. Olavs Hospital har en samling preparater av organer som er laget etter samme teknikk som de utstilte preparatene i «Body Worlds Vital». Preparatene på “Anatomisk samling” kommer fra mennesker som har donert kroppene sine til forskning og undervisning, og i tillegg sagt ja til at NTNU kan beholde deler av kroppene så lenge det er ønskelig til undervisningsformål. For å sikre høy kompetanse i norsk helsevesenet er vi avhengig av at tilstrekkelig mange personer er villige til å stille sine døde legemer til disposisjon for forskning og undervisning.

Anatomisk samling på Laboratoriesenteret er først og fremst i bruk i undervisning av medisinstudenter og andre helsefagstudenter, men er også åpen for besøk fra skoleelever og andre som ledd i undervisning i anatomi, biologi og helsefag.

Plastinering_fugl_FotoJørnOveSæternes(7)

Body Worlds Vital er å se ved NTNU Vitenskapsmuseet i perioden 6. juni til 8. oktober 2017. Utstillingen består av preparater (organ, kroppsdeler eller hele kropper) fra døde mennesker og har som formål å bidra til økt kunnskap om menneskekroppens anatomi og fysiologi, og øke bevisstheten rundt vår egen helse.

Vitenskapsmuseet viser også utstillingen Lag på lag. Den viser de tre preparatteknikkene som NTNU bruker for å fremstille dyrepreparater. Her kan du se jerv, rotte, spurvehauk, hønsehauk og kattugle. Preparatene er laget av Jørn Ove Sæternes og Guus Wellesen ved MH-fakultetet, og Per Gätzschmann ved Vitenskapsmuseet.

Vitensenteret har også en egen utstilling, Mini Body Worlds, på biologirommene. Her vises plastinerte, menneskelige organer fra Fagenheten for anatomi, patologi og rettsmedisin.

Fotograf: Jørn Ove Sæternes